For noen uker siden ble det restaurerte minnesmerket fra Øvergård over sovjetiske krigsfanger satt opp på Vang kirkegård i Balsfjord. Minnesmerket var i lang tid tatt ned og glemt.

Etter initiativ fra Balsfjord menighetsråd og i samråd med Krigsgravtjenesten ble det pusset opp og plassert på kirkegården. Minnesmerket representerer en svært viktig påminnelse om den ekstreme brutaliteten og umenneskelige behandlingen sovjetiske krigsfanger ble utsatt for i Kitdalen og Norddalen i Storfjord, etter den tyske tilbaketrekkingen høsten 1944. I 1945 var den norske sympatien overfor utsultede og mishandlede sovjetiske krigsfanger sterk og flere sivile var med på å skjule rømte krigsfanger med stor fare for eget liv. Minnet om de sovjetiske krigsfangene er fortsatt levende i lokalsamfunnet i Balsfjord. Flere gjenstander som vakre skrin, bilderammer eller leketøy byttet mot mat og andre varer vitner om utstrakt kontakt mellom sivile og sovjetiske krigsfanger i løpet av krigsårene.

Tilbaketrekningen av 20. Gebirgsarmee fra Finland via Nord-Norge og videre til Sør-Norge i oktober 1944, medførte forandringer i forpleiningen av de sovjetiske krigsfangene under forflyttingen. Rundt 8-9000 sovjetiske krigsfanger ble, under general Jodls ledelse, tvunget til å marsjere omlag 30 km om dagen. I Skibotn i Lyngenfjorden ble de sovjetiske krigsfangene satt til å bygge festningsverker, men på grunn av utilstrekkelig forpleining og følgelig svekket helsetilstand, ble stadig færre i stand til å arbeide. Krigsfangenes tilstand var særlig ille vinteren 1944. I februar 1945 var 20 % av fangene for syke til å arbeide, i mars økte andelen til 30 % og innen april var halvparten av krigsfangene ikke i stand til å arbeide. Årsaken til fangenes dårlige helsetilstand var at matrasjonene ble redusert.

Undersøkelsene etter frigjøringen i 1945 av krigsforbrytelsene i Kitdalen i Storfjord vitnet om en vanvittig brutalitet overfor sovjetiske krigsfanger fra den tyske okkupasjonsmakten. Behandlingen var totalt blottet for medmenneskelighet og omfattet massehenrettelser, utsulting, brekking av armer og bein, tær og fingrer. Krigsfanger ble skutt, stukket med bajonett eller klubbet i hjel. Alle fangene var ekstremt avmagret og etter obduksjon av ofrene viste det seg at det par av fangene i sin desperate kamp om å overleve hadde tydd til kannibalisme eller spist småstein. Dette vitner om svært ekstreme forhold i fangeleirene i Storfjord. Enkelte krigsfanger ble også tatt av dage med injeksoner av ukjent innhold. De krigsfangene som overlevde dette marerittet ble våren 1945 flyttet ned fra fjellet til et tysk hospital ved Øvergård. De kunne fortelle om den ekstreme brutaliteten de var utsatt for og tyskerne innrømmet at disse krigsfangene ble sultet i hjel med hensikt.

Michael Seredenko fortalte fredsvåren 1945 at sjansene for å overleve var små i dødsleiren ”Mallnitz” i Kitdalen i Kvesmenes-Lyngen området. 68 mann sov i samme brakke og til slutt var det kun ti mann igjen. Fangene sov tre mann i høyden og en på gulvet. De hadde ikke madrasser, men lå på netting festet til trestammer på gulvet. I leirene som var plassert høyest oppe i fjellet, var fangene innkvartert i finérhytter eller jordgammer med 60 eller flere krigsfanger i hver hytte. Rundt 20 slike hytter var plassert på et lite område og inngjerdet med piggtråd. Om vinteren var kulden intens og vinden til tider så hard at fangene ikke klarte å holde seg oppreist. Snøen dekket hyttene og fangene frøs voldsomt, men arbeidet måtte fortsette. Seredenko var vitne til at mange fanger ble skutt i leiren og mange døde av mishandling eller sult. Ved frigjøringen var han svært svak og sulten. Han hadde arbeidet hele tiden frem til 8. mai og fortalte til norske og britiske myndigheter at han hadde blitt slått i hjel om han ikke hadde arbeidet. Kun 42 av 272 krigsfanger fra dødsleiren var i live sommeren 1945.

Totalt 97 sovjetiske krigsfanger ble gravlagt ved Øvergård etter frigjøringen. Ytterligere 100 ofre fra Kitdal ble gravlagt på kirkegården i Hatteng ikke langt unna Øvergård. Biskop Wollert Krohn-Hansen, sogneprest Rødberg og feltprestene Dahle og Guldvog innviet et utvidet område på kirkegården der ofrene ble gravlagt. I slutten av oktober 1951 ble levningene både ved Øvergård og Hatteng flyttet til Tjøtta under “Operasjon asfalt”. I dag er 29 av de sovjetiske ofrene fra Øvergård identifisert ved navn og dette var russere, hviterussere og ukrainere som måtte gi tapt mot sykdom og avmagring i sommermånedene etter frigjøringen i 1945. Ofrene er flyttet men det er derfor desto mer viktig å bevare minnet om deres fortvilte kamp om overlevelse. Derfor er minnesmerket på Vang kirkegård en viktig påminnelse om andre verdenskrigs brutalitet og mangel på respekt for menneskeverd. Lederen av Bispemøtet i Den norske kirke Preses Olav Fykse Tveit sa på kirkemøtet i september i år i tilknytning til krigen i Ukraina at: “I tillegg til å stå for verdiane våre må vi også prøve å finne andre vegar vidare mot fred og rettferd gjennom dialog og kontakt. Vi skal halde fram med å leve saman i denne delen av verda etter denne krisa, også med det russiske folket som no er splitta og knebla under denne krigen.” Men både sognepresten i Balsfjord og Malangen og Biskopen i Nord-Hålogaland avslo menighetsrådets ønske om å hedre minnet til sovjetiske krigsfanger på Vang kirkegård med prest tilstede.

Nordlys skriver i en leder at: “Betydningen av russisk minnesmerkepolitikk har også demret for oss - det er lenge til vi får se en norsk topp-politiker legge blomster ned på sovjetiske minnesmerker.”

Les også

Ett år siden Lavrov besøkte Tromsø

Betyr dette at krigsforbrytelsene overfor sovjetiske krigsfanger under andre verdenskrig i nord skal glemmes?