Neerland Soleim og Aga Myklebost skrev den 4. november at vi må være nøyaktige og kunnskapsrike i vår forvaltning av historien og det geografiske naboskapet med Russland.

Det er et godt utgangspunkt for å se på årsaker til at minnesmerkene oppleves som vanskelige både i Elizabeth City og på Sørøya. Hva er egentlig motivasjonen for å sette opp et minnesmerke?

Når noen vi er glade i dør, så setter vi opp et minnesmerke for å behandle sorgen. Selvsagt benytter de etterlatte gravstedet til å sende signaler og fortelle en historie, men den underliggende motivasjonen er behovet for å behandle et traume. Sovjetunionens fall var en traumatisk opplevelse for det russiske selvbildet, men langt fra det mest alvorlige. Andre verdenskrig avbrøt Stalin midt en blodig voldssyklus som omfattet hele det sovjetiske samfunnet. Stalins bødler ble avløst av Hitlers. Omtrent 15.000 av de ~80.000 sovjetiske krigsfangene som tvangsarbeidet i Norge under krigen ble drept. Etter krigen sendte Stalin halvparten av de overlevende rett til NKVDs konsentrasjonsleirer. Krigsfanger som overlevde kom vanligvis hjem til et land hvor mer eller mindre alt var brent ned til grunnen. Spesielt hardt gikk krigen ut over Belarus som mistet en fjerdedel av befolkningen.

Over 3500 av de sovjetiske krigsfangene i Norge var belarusiske. Foreningen 'Sveriges Belarusier' henvendte seg den 12. mai 2010 til den norske ambassaden i Sverige for å be om bistand til å sette opp en enkel minnestein for å markere de omkomne belarusiske krigsfangene. Ønsket var å sette den opp på en gravlund i Oslo for egen regning. Den norske ambassaden sa den gangen. Norske myndigheter burde revurdere initiativet. En balansert synliggjøring av sovjetiske krigsfangers nasjonalitet vil motvirke det patriotiske seiersnarrativet, og redusere grunnlaget for både ubevisst russifisering og russofobi her i Norge.

Det er svært uheldig å være upresis med nasjonaliteten på omkomne sovjetiske krigsfanger. Langt fra alle sovjeter var russere, det var 15 sovjetrepublikker. Selv om russisk, ukrainsk og belarusisk er nær beslektet - så er det feil på samme måte som når danske medier skriver om 'danske krigsfanger i Englandskrigene'. Jeg tror alle nordmenn forstår hvor viktig det er å gjøre hevd på sin egen nasjonale identitet, også i en historisk kontekst, for å utvikle et levedyktig demokrati. Hver 17. mai siden 1946 legger lokalbefolkningen i Harstad ned blomster foran monumentet til omkomne sovjetiske krigsfanger på Trondenes. Men det er ikke lenger krigsfangenes siste hvilested - levningene ble flyttet under Operasjon Asfalt på 50-tallet, til store lokale protester mot den uverdige likskjendingen.

Minnesmerket ble derimot stående, åpenbart var det ikke en så stor sikkerhetspolitisk trussel likevel?