«Uttrykket «krigsseiler» er betegnelsen på et besetningsmedlem om bord i norske handelsskip under de to verdenskrigene. Mange norske sjøfolk opplevde tøffe år på sjøen under disse krigene, og krigsseilernes innsats under 2. verdenskrig vurderes som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over den tyske krigsmakten. I etterkant av krigen ble ikke disses sjøfolkenes innsats hedret på samme måte som de som seilte i marinen, og det tok flere tiår før man fikk på plass ordninger som skulle hjelpe dem.»

Dette står skrevet på Stavanger kommunes presentasjon om Minnesmerke over krigsseilerne. I mai måned 2022 reagerer ledelsen i Søemandsforeningen liker ingen av forslagene og ber om at konkurransen blir lyst ut på nytt. Innsigelsene går i hovedsak ut på at «ingen av forslagene inneholder noe antydning om krigshistorie, oppofrelse eller krigsinnsats.» Som sønn av en høyt dekorert sjøkrigsveterveteran vil jeg benytte anledningen til å komme med mine innsigelser.

Norges sjøkrig under andre verdenskrig omfatter både handelsflåtens (krigsseilernes) og marinens bidrag. Handelsflåtens frakting av krigsforsyninger sto for Norges største og mest anerkjente bidrag til den allierte seieren. Marinen bidro i blant annet konvoieskortering og patruljevirksomhet i det nordlige Atlanterhavet og rundt De britiske øyene.

Denne innsatsen ble anerkjent på alliert hold. Winston Churchills parlamentssekretær, Philip Noel Baker, uttrykte i april 1942 at «norske tankskip er for slaget om Atlanterhavet det samme som Spitfire-flyene var i slaget om Storbritannia». I en tale i desember 1941 uttalte sjefen for USAs sjøfartsdirektorat at den norske handelsflåten var verdt en million mann for den allierte krigføringen. Kilde: Lindgjerdet, Frode: Norges sjøkrig under andre verdenskrig i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 24. september 2022 fra https://snl.no/Norges_sj%C3%B8krig_under_andre_verdenskrig

Marinens aktive tjeneste besto hovedsakelig i konvoieskorte.

Taktikken fra første verdenskrig ble tatt opp igjen av britene da en ny krig brøt ut. De mest moderne passasjerskipene var så hurtige at de var nærmest usårlige overfor ubåtangrep, men datidens handelsskip var ofte tregere og lette ofre. Handelsskip dannet ofte boksformasjoner, der eskortefartøyene seilte i ytterkantene. Eskorten var mye raskere enn handelsskipene og krysset derfor i et mønster for å dekke et størst mulig område. I første omgang gikk konvoier hovedsakelig fra ulike deler av det britiske imperiet. I mars 1941 undertegnet Storbritannia og USA Lend – Lease-avtalen som tillot eksport av krigsmateriell og strategiske råvarer, noe som økte konvoifarten over Atlanterhavet.

Min far Håkon Nilsen (1913–1976) var sjømann i utenrikstjeneste i allerede i 1931. Han var matros om bord M/S Austvard som ble bygget i 1925. Under krigen skipet til Laurits Kloster Rederi senket av tyske fly.

Men min far mønstret av i 1935, og mellom 1. april til 27. september samme år utførte han sin militærtjeneste om bord minelegger KNM «Olav Tryggvason». Som den sportslige mann han var fikk han den gang de høyeste militære ferdighetsmerker.

Da han var ferdig med militærtjenesten ble han fengselsbetjent ved Stavanger kretsfengsel A på Torget i Stavanger.

Da krigen kom til Norge ble datter til fengselsinspektør Johannes Øverland en del av motstandsbevegelsen, hvor hun utførte flere oppdrag blant annet med å skjule et våpenlager for motstandsgruppen Skjalg ved å sy ulike revolvere inn i sceneteppet. Som antinazist og skuespillerinne hånte hun under flere anledninger intetanende tyske offiserer med sanger som «Om det smedle elle dundra, så ikkje bli forundra» og «Rull ne'r gardinet». Offiserene, som hadde svært begrensede norskkunnskaper heiet og plystret med henne inn i sangene.

Hun var også en svært god venn med motstandskvinnen Solveig Bergslien, og de var blant annet involvert i utgivelse av illegale aviser og ulovlig radiovirksomhet, der Bergslien lekket informasjon til motstandsbevegelsen fra jobben sin i Kretsfengselet og på teateret som igjen også ble lesestoff i de lokale motstandsavisenes sider. Hun ble til slutt tatt av Gestapo og valgte å ta sitt eget liv ved å henge for å ikke røpe sensitiv informasjon.

Urolighetene på 30-tallet i Europa medførte at han ble beordret til nøytralitetstjeneste og i tiden 31, august 1939 til 7. februar gjorde han tjeneste om bord torpedobåt KNM / HNoMS «Storm» før han ble orført til depotskipene i Bergen og fra 28. februar til 1. mai 1941 om bord torpedojagerKNM «Draug». Under den tyske invasjonen av Norge 9 april 1940 lyktes det besetningen om bord «Draug» å overmanne et tysk transportfartøy og føre det til Storbritannia. Draug var også i direkte kamphandlinger med fly og for bragden ble skipssjef Thore Horve (født 6. oktober 1899 i Stavanger, død 15. august 1990 i Oslo) tildelt Krigskorset med Sverd.

Da Draug kom over til Storbritannia 10. april 1940 vervet min far seg til krigstjeneste i hele krigens varighet. Denne kontrakten ble brutt av Sjøforsvarets Overkommando og han måtte både gjøre tjenest som torpedkommandør om bord jageren KNM «Stavanger» og senere som skipssersjant omord ubåtjageren KNM «Hitra» som var stasjonert ved Marvika Orlogstasjon nær Kristiansand.

I Skottland var min far ved skoleavdelingen nær Edinburgh før han ble beordret til tjeneste om bord undervannsbåt B1 i tiden 13. mars 1942 til 31. august 1943. Tjenesten medførte en rekke tokt til norskekysten, inkludert oppdrag i forbindelse med etterretningsoppdrag og spesial operasjoner i Norge. Han gjennomførte med hell angrep på tyske overflatefartøyer så vel som undervannsbåter.

Skipssjef Skule Storheill trengte erfarne torpedomenn om bord den nye S-klasse destroyeren «Stord» fra 3. september 1943. Far ble torpedokommandør om bord.

En jager var naturligvis ikke all verden i de store marinene. Men maken til fartøy hadde den norske marinen aldri hatt: 1710 tonn, maskineri på 40.000 hestekrefter som ga 36 knops fart, 615 tonn bunkers som ga en rekkevidde på 4675 nautiske mil, og med 4,7 toms kanoner, luftvernartilleri, torpedoer og synkeminer var det en virkelig krigsmaskin Skule Storheill og hans mannskap på 230 hadde fått til rådighet. Et søsterskip var også levert: KNM «Svenner» som gikk til bunns under invasjonen i Normandie.

Ekstrem kulde og tonnevis av is.

Jageren gikk i den hardeste tjenesten, i lang tid som eskorte i Arktiske-konvoiene, men slapp uskadd fra det. Den verste fienden var likevel isen og de ned til 50 minusgradene.

Sjøfolkene kjempet ikke bare mot ubåter, fly og skip, men også mot ekstrem kulde og tonnevis av is.

Minst 3000 sjøfolk omkom under konvoiene, som britenes statsminister, Winston Churchill, kalte «verdens verste reise».

Selve fredsdagen kunne det gått galt, enten for «Stord» eller for den tyske ubåten som jaktet på den. Men alt gikk bra, og etter krigen ble den ikke bare flaggskipet i den norske marinen, men også «kongeskip» inntil KS «Norge» ble gitt i gave på Haakon VIIs 75 års dag.

Handelsflåten ville ikke kunne beveget seg uten militær eskorte

Etter eget ønske juletider 1945 kom han hjem til Stavanger. Et par dager etter at han kom hjem mottok han skattekrav fra 1938. Han var ikke den eneste krigsseileren som gjorde det.

Deretter arbeidet han doble skift i Stavanger kretsfengsel. Rasjoneringskort var ingen selvfølge.

For noen år siden kontaktet avdøde Arnt Bæholt (født 9. april 1926 i Oslo, død 20. november 2006 i Stavanger) meg. Han ville gjerne legge ned blomster på fars grav.

Far var ikke politisk engasjert. Men Bækholt fortalte meg at far hadde vært hans leder i brannvesenet, og at «divisjonen følte seg trygge da Nilsen var på vakt, fordi ingen heller hadde vært røykdykker så lenge som ham».

Dersom noe skulle skje på Rosenberg Verft visste din far hva som var baug og akter på en båt og røydkuykkere arbeider i blinde», uttalte den gamle fagforeningslederen.

Jeg håper at det ikke jobbes i blinde med krigsminnesmerke.