I det siste har jeg tenkt og tenkt… (nei, ikke «på nordlandssommerens evige dag» og første linje i Hamsuns «Pan»), men på intet mindre enn Mannens mulige rollebytte som minka mann. En uønska og mulig selvforskyldt tilbaketrekking fra fordums storhet og til en mer hverdagslig normalitet i egen være- og tenkemåte, uten fordums dominans med nimbus av styrke og makt. Og nei igjen, jeg tenker ikke på enkeltpersoners skjebnefall, som den fra Capitols tarpeiske klippe, eller sett gjennom Bjørnsons berømte skjebnefrase om Naboleon Bonaparte: Med seir fra Moskva til Cartagena, han dør dog ensom på St. Helena. Dette faktum at Storhet så ofte er en stund forbi og uten noen garanti for varig vern og evig anseelse.

Mannshistorikken er lett å fatte, alene i førerrollen, som forsørger og førsteforvalter av famile, hjem, og samfunn. Nokså selvfølgelig, med kvinnen henvist til bærer av barn og deres beste, men innestengt i eget hjem til kjøkkenet og mannens seng. Mannsbestemt til rollen som hjemmemor og fraværende samfunnsborger. Men til gjengjeld med omsorgens følelsesfølge som god klangbunn i livet.

Men Bjørnstjerne Bjørnson så også et annet jentetrekk bak guttas utagerende lek: «…Jenten etter, fæle ting hva slike unge våger, du skal se en vakker dag hun gutten når». Og der er min tanke nå, at den vakre dagen er her allerede, da kvinner tar igjen for tapt ytre erfaring og selv blir samfunnsaktør.

Men la det være klart: Dette er en refleksjon, ikke vitenskap. Men det er tegn nok i tida som kan tyde på et rollebytte mellom oss og dem. Som et forskningsfunn jeg nettopp så, om gutter som kommer til kort: 1 av 4 gutter er under kritisk nivå på ungdomsskolen når det gjelder lesing. Det vil si at de sliter med å lese en fagtekst.

Med sin hang til fysisk utagerende oppførsel, viser gutter seg fortsatt fram, men er generelt mindre skoleflinke og i flertall blant dem som dropper ut av skolen. I klar motsetning til skoleflinke jenter som ikke bare fullfører der gutter glipper, men allerede er i flertall på universitetene. Tilmed i forsvarets førstegangs-tjeneste utmerker de seg, tross mindre muskelmasse enn menns.

Nå kan selvsagt slike forskjeller handle mer om skolemodningstid enn først og siste kjønn, hvor menn muligens modnes senere før de deretter blir jamsis og like? Men jeg tror at vi bør bry oss mer om dette, og selv er jeg bra bekymra for monolitten Mann. For skulle menn virkelig vise seg å være på vikende front, sammenligna med sin egen storhetstid, kan det fort ende galt og gæli.

«Kvinner selv stod opp og strede, som de vare menn», skrev Bjørnson.

Men for meg ser det ut som kvinnekvotering er et tilbakelagt og irrelevant tema, for kvinner vinner bredt fram i samfunnet som helhet, og med største selvfølgelighet bare tar sin plass. Også mot toppen av næringslivet.

Og menn gjør det ikke enkelt for seg. Dominerer som nett-troll i kommentarfeltene. Og som språkforsker Helene Uri ser og siterer dem: «Han sutrer som ei jente. Hun har hår på brøstet. Han kjører som ei kjerring, og det er på tide at hun manner seg opp.» Uri er opptatt av språk og kjønn og ser ulikheter. At kvinner og menn har forskjellig språk som speiler virkeligheten ulikt.

Og kvinnesida utmerker seg også i debatter hvor kunnskapsrike og argumentsterke unge kvinner utmerker seg i klimadebatter, med omsorg og ansvar for barn, familie, kloden og menneskeheten i samspill. For meg framstår kvinner som helere mennesker, med et bredere følelsesregister enn oss og med omsorg for andre.

Hva den gode Stomperud i all sin godslighet har med dette å gjøre, får hver avgjøre selv. Men han forliter seg på sin kjæreste og hver jul drar han hjem til mor. Hos meg ligger han framme hvert år, i sitt kolorerte julenummer.