I dag får husholdninger en kompensasjon fra staten på 80% av strømvolumet man forbruker dersom snittprisen er over 70 øre den aktuelle måneden. Kompensasjonen skal økes til 90% fra oktober. Og ja, det bør kalles kompensasjon og ikke støtte, da dette kun er tilbakebetaling fra staten fra deler av en superprofitt kraftbransjen tar inn i Sør-Norge.

Dagens kompensasjonsordning er en type maksprisordning på 80% av volumet man bruker av strøm. For de siste 20% av volumet man forbruker betaler husholdninger fullpris, det vil si nærmest en ågerpris som skyldes blant annet politisk valgt stor eksport til Europa gjennom de nye kablene som har tappet de fleste magasiner i Sør-Norge ned mot svært lave nivåer sett i forhold denne tiden av året. Dette har blitt forsterket av gassmangel i Europa som blant annet skyldes krigen i Ukraina. Strømmen i Norge lages ikke av gass, men de mange kablene til utlandet skaper prissmitte.

Politikernes første prioritet bør være å få mye bedre kontroll på eksporten. Egen energisikkerhet bør stå høyere enn kun profitt-maksimering. Energisikkerhet dreier seg ikke bare om å unngå fysisk rasjonering, men også å sikre nok strøm til en overkommelig pris. Det hjelper ikke mye at det er strøm i nettet for bedrifter som må legge ned grunnet ekstrempriser på strøm.

Makspris bør også innføres for hele næringslivet samt for hytteeiere, men forbrukerne av strøm kan gjennom staten også gi noe tilbake til bransjen mot å få mer igjen i kompensasjon. I Midt og Nord-Norge har strømprisen i perioder vært nesten null selv siste året. Kraftselskaper selger da strømmen for mindre enn snittkostnaden det koster å produsere den. Politikeren kan innføre at man minimum må betale eksempelvis 15 øre per KwH på landsbasis, mot at det samtidig settes en makspris på eksempelvis 50 øre.

En slik strømpris-korridor kan ses på som to opsjoner, en kjøpsopsjon og en salgsopsjon. Det vil si en øvre makspris for forbrukere og en nedre minimumspris for produsenter, ikke nødvendigvis direkte i markedet, men eventuelt i form av kompensasjonsordninger. Dette medfører at super profittene kraftselskapene tar inn i Sør-Norge også distribueres til kraftselskaper i Midt og Nord-Norge, som igjen ofte eies av kommuner, fylkeskommuner samt staten.

Både produsenter og forbrukere er da beskyttet mot ekstrempriser. Snitt kostandene for å produsere vannkraft er ca. 12 øre, og ved å innføre en minimums pris på eksempelvis 15 øre er produsentene garantert å tjene på strømsalg. Kjøper av strøm deriblant mange bedrifter er sikret mulighet for god planlegging og overkommelige priser.

Opsjoner er et stort eget fagfelt innen finansielle instrumenter samt råvarer. Det er høyst merkelig at kraftbransjen eller politikerne ikke alt for lenge siden har satt ned en egen ekspertgruppe bestående av tyngre folk på opsjonskunnskap, både fra teori og praksis til å se nøye på de ulike mulighetene samt ulempene opsjonsordninger kan gi, ikke minst siden man med dagens løsning med kompensasjon over 70 øre nettopp alt har valgt en opsjonsløsning. Dette er derfor egentlig å se på muligheter for å utvide samt forbedre dagens ordning.

En makspris er heller ikke skrevet i stein, skulle det bli tørrår og fare for fysisk rasjonering av strøm kan man alt i forkant ha lagt opp ordningen slik at maksprisen for visse sektorer kan løftes og dermed redusere forbruket.

Faren for rasjonering til vinteren skyldes imidlertid i hovedsak den politiske tabben at man har eksportert alt for mye fra magasiner i Sør-Norge, før man har sikret landets egen energisikkerhet. I Sør-Vest-Norge ligger nå fyllingsgraden på ett nytt rekordlavt minimum, sett i forhold til NVE sin egen statistikk fra 2002 til 2022.

Det er ennå ikke for sent å snu før vinteren, altså å få mye bedre kontroll på eksporten, men det må vilje til, det holder ikke bare med tomme ord og lovnader.