Gå til sidens hovedinnhold

Millionlønninger i fylket er et problem

Topplederne i Troms og Finnmark fylkeskommune får trolig beholde sine millionlønninger når fylkene skiller lag. Hvor det skal knipes inn for at det skal skje, er ikke lett å vite.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Debatten om hvorvidt det blir en skilsmisse mellom Troms og Finnmark er mer eller mindre parkert. Alle potensielle regjeringspartiene går inn for å skille det som er tvangssammenslått, og lokalt har man for lengst vedtatt bruddet.

Men man trenger ikke å se i noe krystallkule for å spå at veien til fylkesoppløsninga vil bli humpete. Det vil bli mye misnøye i årene som kommer. Tvangsekteskap og flere år med aktiv motarbeidelse av et samliv, gir ikke noe godt grunnlag for en ryddig skilsmisse.

Topplederne i de skilte fylkene vil trolig ikke selv ha mye å klage på. I alle fall når det gjelder lønn. Fylkessammenslåinga har kostet millioner. Og en slump av pengene har gått til lønnsøkning til toppledere og mellomledere.

Administrasjonssjef Stein Ovesen økte sin lønn med over 20 prosent da Troms og Finnmark ble slått sammen. Nå tjener han 1,38 millioner kroner i året. (Statsministeren i Norge tjener ca. 1,8 millioner.)

Det er flere andre ledere som hever millionlønninger: Fem divisjonsdirektører i storfylket kan vise til betydelige lønnshopp siden sammenslåinga. De kan alle heve millionlønninger som de trolig vil fortsette å motta når skilsmissen er et faktum, ifølge personaldirektøren Tor Ødegård.

Mellomlederne har også fått tillegg i lønn. De vil ikke beholde sine tillegg i skilsmisseoppgjøret.

Vanlige ansatte i fylket har for øvrig ikke fulgt den formidable lønnsveksten.

Lederlønninger i fylkeskommunen er primært et politisk ansvar. Disse lønnsøkningene ble fastsatt av politikere i fylkesråd.

Fylkespolitikere vil stå ansvarlige når kostnadene ved skilsmissen begynner å løpe. Og lønnskostnader vil være en del av pakken.

Fra innsiden må det være ganske demotiverende å beskue de store lønnsforskjellene i storfylket.

Fra utsiden oppleves hele opplegget som urettferdig. Store lønnsforskjeller mellom toppledere og andre ansatte i offentlig sektor er en uting. Den truer også den norske modellen der lønnsvekst forhandles sentralt og den lønnsrammen man blir enig om forteller noe om hva økonomien tåler.

Det er derfor staten ikke skal være lønnsledende i dette landet.

Men de høye lønningene blant fylkets direktører er symptomatisk på utviklinga i hele sektoren under Erna Solbergs regjeringstid. Offentlige lederlønninger har skutt opp i været, også i staten og i statlige virksomheter.

Direktørene i statlige selskaper, toppbyråkrater i embetsverket, administrative ledere i forvaltninga har hatt en lønnsvekst på mellom 20 og 40 prosent de siste årene. Betydelig mer enn den generelle lønnsveksten, for å si det mildt.

Lederlønningene i Troms og Finnmark føyer seg inn i en bekymringsfull trend som er en av grunnene til økte forskjeller mellom fattig og rik i landet vårt.

Både SV og SP har ved flere anledninger ønsket å sette et tak for hvor mye en leder ansatt av det offentlige kan tjene. Arbeiderpartiet gikk til valg under mottoet «Nå er det vanlige folks tur». Dette forplikter.

Den nye regjeringen, uansett konstellasjon, må påregne å åpne pengesekken når fylkene skal dele boet seg imellom. Men vil de være villige til å betale for å opprettholde høye lønninger for de få i fylket? Vil de ha noe valg?

Økonomien i ekteskapet er anstrengt. Fylkene gikk inn i forholdet med gjeld opp til pipa. Rett før de ble smidd i hymens lenker vedtok både Troms og Finnmark å ta opp store lån som kan gi det nye fylket mellom åtte og ni milliarder kroner i gjeld i 2022. (Tallene kan være noe justert, men en oversikt over husholdninga kan man finne i denne Nordlys-artikkelen fra 2019.)

De uforholdsmessig høye lederlønningene er løpende utgifter, som vil gå utover knappe driftsbudsjetter i mange år som kommer. Hvor det skal knipes inn for at toppledere i de respektive fylkene skal få beholde sine millioner er ikke lett å vite.

Vi kan være sikre på en ting: fylkenes befolkning vil ikke sette pris på at toppledere hever millionlønninger, mens videregående skoler legges ned og rassikring uteblir.

For et vepsebol skilsmissen mellom Troms og Finnmark tegner til å bli. Det vil bli litt av ei nøtt for de rødgrønne partiene som har forpliktet seg til å signere papirene.

Kommentarer til denne saken