Vi måtte ha på gassmasker og krype gjennom et langt, trangt rør. Og vi fikk kjenne svien i øynene fra tåregassen.

Dette er 50 år gamle minnebilder for meg. Vi var noen vernepliktige på såkalt ABC-kurs på Skjold i indre Troms, ei opplæring i hvordan vi skulle klare oss hvis vi ble angrepet med atomvåpen, bakteriologiske eller kjemiske våpen.

Et annet minnebilde er kompanisjefens time i 1.bataljon på Setermoen. Vi ble vist plansjer av hvordan en fiende kunne komme inn mot kysten i Troms. Pilene kom inn Lyngen og Storfjord, så vidt jeg husker også Malangen og Grøtsundet.

Når dette bildet har bitt seg fast, er det kanskje mest fordi vi aldri fikk vite hvem denne fienden kunne være. Han ble bare kalt FI (for fienden). Trodde vi på det, og ante vi hvem han var?

Dette er minner fra midt i den kalde krigen tidlig på 1970-tallet. Som infanterister skulle vi utgjøre en viktig del av det norske forsvaret. Den sovende sovjetiske bjørnen hørte vi om, men trodde noen at han kunne våkne?

Likevel; uroen var der.

Senere har jeg i fire tiår arbeidet som journalist i forsvarsfylket Troms; med militærøvelser, allierte NATO-øvelser, blitt demonstrert våpensystemer, intervjuet offiserer, forsvarssjefer, forsvarsministre og politikere. Også fra andre NATO-land. De snakket om hvor viktig det var for dem å kjenne landskapet og øve i arktisk klima. For nordområdene og Norges nærhet til Sovjetunionen, senere Russland, var bakteppet for norsk og alliert sikkerhetspolitikk.

Blant de sterkeste inntrykkene fra NATO-nærværet i nord er en stor vinterøvelse der vi pressefolk ble fløyet utafor kysten og landet på et stort atomdrevet amerikansk hangarskip. Der tok jagerflyene av og landet til øredøvende bråk.

Vi forsto at dette var militær- og våpenkraft som kunne brukes mot inntrengere østfra.

Dette var tiår der det med ujevne mellomrom dukket opp medieoppslag hvor innbyggere i nesten folketomme nordnorske fjorder påsto de hadde sett ubåt-periskop i vintermørke ettermiddager. Og vi skjønte at slike observasjoner var viktige øyne i det som kalles totalforsvaret. Slike øyne er det blitt færre av med fraflyttingen. I mange fjorder er det ingen fastboende igjen.

Da muren falt i 1989 og Sovjetunionen ble til Russland i 1991 ble forsvarshemmelighetene færre i nord. Da viste det seg at Lyngenlinja – det som i krigsårene var Hitlers siste skanse i nord – var overtatt av det norske forsvaret og modernisert med bunkere i fjellene i Storfjord. Frøy-linja, het den nå.

Men med tøværet etter murens fall var bunkerne plutselig ikke like hemmelige. Nå forsto vi vernepliktige fra 1972 hvem fienden var som ikke ble identifisert på plansjene i kompanisjefens time. Nå kunne avisreportasjer fortelle at bunkerne i Storfjord ikke lenger har noen militær betydning.

Noen av dem er blitt museum.

Les også

Aldri mer 9. april - helt til budsjettet skal legges.

I 2014 var jeg på reportasjetur i Malangen i Troms. Da ble inngangen til et fjellanlegg, et torpedo-fort, murt igjen. Det hadde stått ferdig i 2001 og kostet 250 NATO-millioner. Nå hadde den sikkerhetspolitiske situasjonen endret seg, og torpedo-fortet unødvendig. Det samme var begrunnelsen for å stenge og selge ubåtanlegget Olavsvern ved Tromsø.

Nå i oktober 2022 er verden igjen snudd på hode i nord. Det ferske forslaget til statsbudsjett forteller om gigantiske sju milliarder kroner mer til forsvaret. Og nå er tvilen og motstanden mot opprustning omtrent fraværende i den politiske debatten. Til og med mange på venstresida i den norske politikken er glad vi har NATO og USA i ryggen.

Et minnebilde til fra 1972 til slutt: Infanterikompaniet vårt er på fjellmarsj ved Altevatn i indre Troms. Det er vinter og snøfokk. Et albumbilde jeg fremdeles har viser at vi trosser uværet, går i tett rekke gjennom det isnende fokket og graver oss ned i knappetelt i snøskavlene. Trodde vi den gangen at avdelinga vår ville ha noen betydning om den kalde krigen ble varm?

Det vi ser i Ukraina i dag er at bakkestyrker er avgjørende for å erobre og holde på landområder. Jeg vil tro dagens vernepliktige i nord må ane et større alvor enn vi gjorde som grønnkledde for femti år siden.