Mens Senterpartiet holder sitt landsmøte i Trondheim, er SV-delegatene på plass på Gardermoen.

Partiene som har vært umulige å samle for Jonas Gahr Støre (Ap) ved Hurdalssjøen, meislet ut sin fremtidige politikk noenlunde samtidig på hver sin kant av landet.

Det var som en skjebnes ironi. For SV er, skal det vise seg, tilsynelatende veldig opptatt av Senterpartiet.

Avtroppende partileder Audun Lysbakken var i strålende humør. I sin glødende seierstale til landsmøtet trakk han frem alle de velferdsreformene som SV har tatt initiativet til og som har blitt gjennomført, eller skal gjennomføres av Støre – regjeringen.

– Det er historisk at så store velferdsreformer drives av et parti i opposisjon. Det har aldri skjedd før, men vi er et parti som gjør ting som aldri har blitt gjort, sa Lysbakken.

Han pekte altså ut en fremtidig retning der SV tar Arbeiderpartiets rolle som reformator av velferdssamfunnet.

Lysbakken skjønner at i støvet bak totalkollapsen av Arbeiderpartiets hus, er det muligheter til å rydde tomt til egen utvidelse.

SV kan tale til de velgerne som Arbeiderpartiet står til å tape – «vet ikke» kategorien som fortsatt ikke har vandret til Høyre på meningsmålingene.

På meningsmålingene står nemlig SV relativt stille. Og det er ikke nødvendigvis en dårlig nyhet. For prosentene hadde ikke holdt seg i ro om partiet var en del av regjeringen, og måtte ta ansvar for de vanskelige sakene som har stått i kø.

Men Lysbakken slipper ikke taket i håpet om den bredt forankra rødgrønne alliansen så lett. Han bærer på en sorg for det som skjedde i Hurdal da SV så seg nødt til å avbryte forhandlingene om regjeringssamarbeid, sa han til landsmøtet. Han ville ha en bred koalisjon. Sp ville det ikke.

I turbulente tider er det ikke verdens verste skjebne å ikke være bundet på hender og føtter av en regjering som drives fra skanse til skanse.

Men den påtroppende lederen Kirsti Bergstø har åpenbart arvet Lysbakkens sorg, og kommunikasjonsstrategi.

For til VG uttaler hun at hun gjerne vil ta SV med i en regjering med Arbeiderpartiet, Sp, MDG og Rødt. Hun lanserer altså noe så usannsynlig som en fempartiregjering. Og impliserer, igjen, at det er Sp som holder igjen døra for et bredt samarbeid på venstresiden.

Det er trolig ikke en uttalelse som signaliserer samarbeidsvilje, slik Bergstø later til å tro. Eller stiller Sp i dårlig lys.

Det å sause sammen Rødt og Sp i samme regjering – eller Rødt og Ap for den saks skyld – får ikke Bergstø til å fremstå som en brubygger. Det får henne til å fremstå som klønete. Eller i verste fall, desperat.

LO leder Peggy Hessen Følsvik holdt hilsningstale for SV landsmøte. Det er altså første gang i historien en LO-leder taler til SVs landsmøte – minus et forsøk under pandemien. Følsvik er for øvrig lederen i valgkomiteen til Arbeiderpartiet.

Og hun kom med en pekefinger.

– Vi er nødt til å mobilisere sammen, sa Følsvik. Det ligger et tungt ansvar fra alle partier som har fått et flertall fra våre medlemmer.

Vi må være flinkere å vite hvem som er motstanderen. Regjeringens angripes fra både høyre- og venstresiden. Og det driver velgerne til Høyre, sa hun.

Den pekefingeren manøvrerte Lysbakken seg unna. Han brukte anledningen til å fortelle om et forsterket samarbeidet mellom SV og LO.

Og med det sendte en varsel til Arbeiderpartiet. Kritikken vil slettes ikke stilne fra venstresiden.

SVs sorg over avvisningen fra Sp på Hurdal er nok betydelig overdrevet. SVs sorg over at Arbeiderpartiet ikke vil pleie et mer rødglødende forhold til SV er kanskje større.

I politikken er det ikke lurt å smelle døra igjen med ræva for verken den ene eller den andre. Det har SV helt rett i. Og regjeringsmakt er bedre enn støttepartimakt.

Men det er heller usikkert på om SVs fokus på Senterpartiet vil gjøre Arbeiderpartiet mer orientert mot SV.

Det vil bli ganske oppsiktsvekkende om Bergstø klarer den manøveren som fremtidens SV-leder. Slik Ap ligger an, er det motsatte trolig – enda mer sentrumsorientert Arbeiderparti.

For SV er det fortsatt mange gjennomslag å få som støtteparti – budsjett for budsjett. Å stå utenfor Støre-regjeringa kan vise seg å være en velsignelse for partiet.

Om SV har en strategi til å ta den velsignelsen i bruk, og gjøre den om til politikk som kan føres særlig i valgkampen i høst, gjenstår å se.

Så langt har partiet vært mest opptatt av kjæresten til eksen.

Imens sitter Erna og Høyre i ro. Og vokser.