Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kun noen få kommuner og byer i nord er i vekst, Tromsø, Alta og Bodø er tre av dem.
De bærer mye av utviklingen i folketallet i nord. Det er viktig at de lykkes i videre utvikling.
Ambisjonene og gjennomføringsevnen på flere prosjekter i Bodø synes jeg på sitt beste er til inspirasjon for Tromsø. Mens spillet om Nordnorsk Kunstmuseum og PCI-behandling minnet mer om røvertokt. Det bygget ikke tillit og inspirerer ikke.
Derfor mener jeg byene og institusjonene i nord bør bli mye bedre på avklaring av oppgavedeling og ikke fragmentering av oppgaver og tilbud.
Ledelsen ved Helse Nord burde derfor ikke ligge en kilometer fra Nordlandssykehuset (NS) med tette faglige bånd dit men snarere i Alta på god avstand fra UNN og NS. Det ville bygd tillit.
Tromsø og Bodø bør også samarbeide mer for å bygge samfunn sammen som i eksempelet Arktisk Filharmoni der begge byene har fått et bedre kulturtilbud og (forhåpentligvis snart) nye konserthus begge steder. Det er symptomatisk at Bodø fikk på plass nytt konserthus (Stormen) på få år, nå jobber Tromsø for det samme, med full støtte fra Bodø og Nordland Fylke.
Delikat støtte legges merke til hos nasjonale myndigheter når Tromsø nå jobber med å realisere nytt konserthus.
Tromsø har støttet Bodøs arbeid for Europeisk Kulturhovedstad og Narviks kampanje for VM i alpint. Jeg vil se mer av dette. Det er fullt mulig.
Det er vitalt at begge byene Tromsø og Bodø med omland lykkes, det er viktig for landsdelen. I tillegg vil jeg også ha en sterk region mellom dem også; i aksen Narvik-Harstad-Sortland.
Dette ville blitt tre tyngdepunkt i nord med rundt 80-100.000 innbyggere hver som kunne hatt økt ansvar for flere samfunnsoppgaver, sterke universitetsmiljø, dynamisk næringsliv og sammensatte, attraktive bysamfunn. I tillegg er Alta en motor for Finnmark, klar for flere oppgaver.
En sterk utvikling i fremtidens Nord-Norge betinger også effektive kommunikasjoner i byregionene og internt i landsdelen.
Vårt felles prosjekt kunne vært en jernbane som knytter regionen sammen og som i tillegg styrker lokaltrafikken i de tre største bysonene, pluss Alta, som effektive bo- og arbeidsregioner. Det ville endelig gitt et raskt, trygt, effektivt og klimanøytralt transportalternativ til en landsdel som fortsatt er nærmest helt avhengig av fossil energi til transport.
I dag er dette en enorm sårbarhet og ingen fordel konkurransemessig i en fremtid som krever lave karbonutslippp. I Sverige og Finland bygges nå slik infrastruktur ut. Vi bør derfor også knytte oss bedre transportmessig til nabolandene i nord. Dette er viktig av både sikkerhetspolitiske og næringsmessige grunner.
Dessverre står fylkesifiseringen (godt understreket og kanskje forsterket i media og kommentarfelt) ofte i vegen for de store grepene på landsdels- og byregion-nivå. Og da er det lettere å overse kravene fra nord på nasjonalt nivå.
Jeg tror kommunikasjon på alle måter er vegen for å knytte landsdelen sammen og ruste den for fremtiden. Det er i landets interesse med styrke i nord, både når det gjelder næringsutvikling og sikkerhetspolitikk. Nå etterlyser jeg større strategiske grep fra regjeringen, konkrete grep som kan bidra til å bygge og styrke regionen for fremtiden.
Det er en stor og urolig verden der ute. Nord-Norge er lite. Men mulighetene er store. Kun sammen er vi sterke.