Mer om bærekraft i oppdrettsnæringen

Ropet om lukkede anlegg i oppdrettsnæringa kommer som en fast refleks og med enda fastere overbevisning om at alt vil ordne seg bare det lukkes inne. Dette er en utbredt misforståelse, skriver fylkesråd Karin Erksen.

Ropet om lukkede anlegg i oppdrettsnæringa kommer som en fast refleks og med enda fastere overbevisning om at alt vil ordne seg bare det lukkes inne. Dette er en utbredt misforståelse, skriver fylkesråd Karin Erksen. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I et innlegg på Nordnorsk debatt 10.11.20 mener jurist og styreleder Lars Kufaas i Naturvernforbundet i Tromsø og omegn at jeg er maktarrogant. Dette på bakgrunn av mitt svar i NN-debatt 3.11.20 på Naturvernforbundets innlegg 29.10.20 hvor det i et engasjert innlegg spørres om fylkeskommunen vet hva den driver med etter at det er påvist fiskesykdom ILA på mange oppdrettslokaliteter i Troms og Finnmark i år, og man mener det «pøses på med smolt og smitte».

At det etterspørres engasjement fra de folkevalgte er bra, slik skal det være. Det har ikke vært min mening å latterliggjøre noen. Jeg mener likevel fortsatt at manglende kunnskap ofte er årsak til misforståelser om oppdrettsnæringa og spesielt de ulike myndighetenes rolle i reguleringen av denne viktige distriktsnæringen. At man kan mene at ILA-situasjonen har sin årsak i fylkeskommunens behandling av akvakultursøknader, tyder nettopp på manglende innsikt og forståelse for de lovene som regulerer denne næringen. Jeg vil her forsøke å gi et innblikk i regelverket som ligger til grunn for behandlingen av søknader om akvakulturtillatelse og håper dette kan bidra til en større forståelse for fylkeskommunens rolle.

Søknader om tillatelse til matfiskoppdrett av laks og ørret i sjø skal behandles i henhold til § 30 i laksetildelingsforskriften (Forskrift om tillatelse til akvakultur for laks, ørret og regnbueørret). Før fylkeskommunen eventuelt kan gi en slik akvakulturtillatelse, må det foreligge tillatelser etter sektorlovverk (jf. § 30 c), som er havne- og farvannsloven, forurensningsloven, matloven og dyrevelferdsloven, som forvaltes av henholdsvis Kystverket, Fylkesmannen og Mattilsynet. Dersom det ikke gis tillatelse etter dette lovverket, kan heller ikke fylkeskommunen gi tillatelse. Når det gjelder vurdering av risiko for smittsom fiskesykdom (f.eks. ILA) tilligger det Mattilsynet å vurdere dette og bestemme om det skal gis tillatelse eller ikke ved søknader om nye eller utvidelser av lokaliteter. Mattilsynet stiller i vedtak krav til bl.a. smittehygiene som også reguleres av detaljerte forskriftskrav. Så kan man spørre seg hvorfor det likevel er så mange utbrudd av ILA nå? Vel, dette er noe hverken vi eller de fremste eksperter på området kan besvare i dag. Påstandene fra Naturvernforbundet om at økningen skyldes økt produksjon ved enkelte lokaliteter kan i beste fall karakteriseres som hypotese.

Fylkeskommunens skjønnsutøvelse ved vurdering av om det skal gis tillatelse til omsøkt akvakultur eller ikke, begynner når laksetildelingsforskriftens § 30 bokstav c) og d) er oppfylt. Fylkeskommunen er i så måte langt fra handlingslammet, og kan på selvstendig grunnlag vedta å avslå en søknad selv om sektormyndighetene har gitt sine tillatelser etter sektorlovverket. Vi kan imidlertid ikke bygge et avslag på forhold som sektormyndighetene er satt til å vurdere, herunder risiko for smittsomme fiskesykdommer som vedkommende myndighet ikke anser reell. Såpass burde en jurist vite.

Laksetildelingsforskriftens § 30 bestemmer videre at lokalitet for akvakultur kan klareres dersom det ikke er i strid med vedtatte arealer etter plan- og bygningsloven (jf. bokstav d) punkt 1). Det betyr at dersom fylkeskommunen får inn en søknad om lokalitet som ikke ligger innenfor et areal som er åpnet for akvakultur eller hvor omsøkte akvakultur ved bestemmelser ikke er tillatt, så vil søknaden bli avslått.

Gjennom plan- og bygningsloven har kommunene store muligheter til å planlegge og bestemme over sine kystarealer. Det er kommunestyret, som folkevalgt organ, som vedtar planen. Det betyr demokratisk forankring av planen. Dersom det ikke er ønskelig med akvakultur, kan kommunestyret bestemme det og det vil være juridisk bindende

Kommunene skal utforme en områdeplan. For nye akvakulturområder i sjø er det vanligvis ikke nødvendig med reguleringsplan, fordi kommuneplanen og påfølgende behandlingen etter

akvakulturloven gir de nødvendige avklaringer. Det framgår videre av rundskriv H-6/18 at kommunen bør være tilbakeholdne med å benytte bestemmelser for akvakultur som reguleres av annet sektorregelverk, i sine arealplaner. Kommunene kan sette krav om «miljøkvalitet, estetikk, natur og landskap», jf. pbl. § 11-9 første ledd nr. 6. Slike krav skal likevel være overordnet og ikke ha form av konkrete bestemmelser om drift og teknologiske innretninger på det enkelte akvakulturanlegg.

I sin argumentasjon henviser Kufaas til mye og mangt av juss, bl.a. til kommuneloven og «merkantilistiske ordninger som var vanlig i tiden før liberalismens inntog på slutten av syttenhundretallet». Det meste av dette har likevel ikke noe direkte relevans for fylkeskommunens forvaltningsrolle etter akvakulturloven. I tillegg, forsøker Kufaas med bitende satire å latterliggjøre politisk ledelse i fylkeskommunen: «Når vår politiske ledelse i fullt alvor hevder at miljøstatusen i lokaliteter med ILA-smitte må betegnes som «meget god (som er beste tilstand)» så er det mer en tilstandsrapport på ledelsens oppfatning enn det er på levevilkårene for laksen.» I sin iver etter å score billige retoriske poeng kommer juristen i skade for også her å avsløre sin manglende kunnskap.

I mitt svar om miljøtilstanden på de lokaliteter som var trukket fram av Naturvernforbundet ved Fremnesvik i innlegget 29.10.20, forsøkte jeg å oppklare og redegjøre for hvordan slike undersøkelser gjøres, og hvordan dette måles og klassifiseres (jf. Norsk Standard 9410:2016). Undersøkelsene baseres på sedimentprøver som tas under og rundt oppdrettsanlegget. Sykdomstilstanden tas ikke med som en del av denne vurderingen. Håndteringen av alvorlige fiskesykdommer som ILA, blir regulert etter egne forskrifter. Dersom det påvises ILA på en lokalitet, blir oppdretter pålagt å slakte ut og brakklegge lokaliteten.

Kufaas og Naturvernforbundet mener videre «Tiden er overmoden for å få oppdrettet ut av «steinaldermetodene» og over i moderne lengdeløpsrenner og lukkede anlegg». Hva Kufaas sikter til med «moderne lengdeløpsrenner» er uklart, men det kan konstateres at ropet om lukkede anlegg kommer som en fast refleks og med enda fastere overbevisning om at alt vil ordne seg bare det lukkes inne. Dette er en utbredt misforståelse. Lukking vil trolig kunne løse noen problemer, men ikke mange, og nye problemer vil oppstå. Lukkede anlegg er ingen garanti mot sykdom og heller ikke mot rømming. Poenget er uansett, som tidligere påpekt, at slik teknologi i dag ikke er kommersielt tilgjengelig.

Når det gjelder spørsmålet om lukket teknologi, så er det slik at akvakulturloven er teknologinøytral. Det betyr at det ikke kan stilles vilkår om bruk av en spesiell type teknologi i selve akvakulturtillatelsen som fylkeskommunen utsteder. Kall meg gjerne arrogant, men slik er det og dette må fylkeskommunen forholde seg til enten Kufaas og Naturvernforbundet liker det eller ikke. Dersom Naturvernforbundet ønsker endringer på dette er ikke fylkeskommunen rett adressat.

At det ikke kan stilles vilkår om bruk av spesiell type teknolog i akvakulturtillatelsen, betyr imidlertid ikke at det ikke er krav til teknologien som skal brukes. Akvakulturdriftsforskriften § 5 bestemmer at driften skal være teknisk, biologisk og miljømessig forsvarlig. Videre stiller forskrift om teknisk standard for flytende akvakulturanlegg (NYTEK-forskriften) og Norsk Standard 9415 detaljerte krav til hvilken teknisk standard og utrustning akvakulturanlegg i sjø skal ha.

Jeg vil ikke underslå at dagens lakseoppdrett har en del problemer som må løses. Dette gjelder i stor grad utfordringer knyttet til lakselus, sykdom og fiskevelferd. Rømming er også fortsatt et problem, men her har det vært en bedring de senere år. En fordel med dagens oppdrett i sjø, er at miljøpåvirkningene i stor grad er reversible i den forstand at anleggene kan fjernes dersom belastningen er for stor. Når det er sagt, imøteser også jeg utvikling av ny teknologi og nye driftsformer som kan bidra til å forbedre dagens oppdrettsnæring og minimere miljøbelastningene, samt at nye former for bærekraftig akvakultur etter hvert kan se dagens lys.

Det gjøres et stort arbeid med forskning og utvikling på dette, og man forsøker gjennom ulike incentivordninger å legge til rette for at blant annet ny teknologi kan bli kommersielt interessant. Men samtidig må vi konstatere at det vil være dagens åpne merdbaserte matfiskoppdrett som vil dominere enn så lenge. Det kan være verdt å merke seg at dagens teknologi har gitt oppdrettsnæringen mulighet til å utnytte naturgitte fordeler langs kysten til vekst, verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser for ikke å glemme betydelig bidrag til nasjonale eksportinntekter og miljøvennlig matproduksjon med et svært lavt CO2- fotavtrykk.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken