Ordfører Toralf Heimdal i Bardu hevder premissene for min vurdering av forsvarsproblemet i Nord-Norge svikter. Det argumentet drar jeg kjensel på, han skulle vel aldri ha noen sufflører i Heggelia?

Undertegnede begynner å bli vant til at motstandere i forsvarsdebatten finner trøst i å hevde at det er premissene for det jeg påtaler som ikke holder. Underforstått – de sliter tydeligvis med å finne hull i selve resonnementet. Til denne fylkingen slutter ordføreren i Bardu, Toralf Heimdal, seg på Nordnorsk debatt 30. august, der premissene for min vurdering av forsvarsutfordringene i Finnmark påstås å hvile på to store feilslutninger. Den ene relaterer seg til problemet med fremføring av brigaden gjennom Lyngen-korridoren, den andre til brigadens muligheter for å operere i Finnmark. La meg derfor besvare begge i tur og orden.

For å begynne med Lyngen-korridoren, skriver Heimdal at den nok hadde stor strategisk betydning under Andre verdenskrig og den kalde krigen, men at situasjonen i dag er en annen. At situasjonen er en annen har han for så vidt rett i, så langt påstanden rekker. Men Lyngen-korridorens opprinnelige strategiske betydning for først tyskerne og siden oss berodde på at forsvarsområdet lå bak og ikke foran korridoren – det var angriperen som hadde problemet med å forsere det 300 km lange defiléet. I dag, med en annen og langt mer begrenset trussel, er problemet snudd på hodet. Det er vi som står overfor oppgaven med å forsere defiléet fordi angriperen ikke kan antas å ha en ambisjon som strekker seg lenger enn til Finnmark. Lyngen-korridorens strategiske betydning er dermed ikke mindre enn før fra vårt ståsted. Den er minst like stor, for så vidt som det nå er oss som har det største problemet.

Dernest, sier Heimdal, er det skjedd flere ting som endrer situasjonen; anskaffelsen av kampluftvern til Hæren, det er bygget vei mellom Hatteng og Skibotndalen og det er åpning for bruk av svensk og finsk territorium ved fremføring av brigaden. For det første, Hærens kampluftvern har absolutt ingen mulighet for å beskytte broer og andre flaskehalser i Lyngen-korridoren mot moderne kryssermissiler. Det er fullstendig hinsides systemets kapasitet, og her aner åpenbart ikke Heimdal hva han snakker om. For det andre, det er en oppsiktsvekkende nyhet at det nå er kjørbar vei fra Hatteng i Storfjord til Skibotndalen. Den gamle kløvveien fra innerst i Kitdalen, opp Norddalen til Gåvda’javre og ut Lavkavagge til Skibotndalen må være betydelig oppgradert i all stillhet.

At selv dette ikke endrer en tøddel på fremføringsproblemet så lenge alle de mest sårbare punktene i defiléet ligger nord for Skibotn, forklares formodentlig av Heimdals siste poeng: Vel fremme i Skibotndalen er det bare å ta rake veien gjennom Finland. At Norge, Sverige og Finland har sterke strategiske fellesinteresser av både økonomiske og sikkerhetspolitiske grunner er jeg enig i. Det har jeg vært siden min svenske kollega og jeg tok initiativet til et tettere nordisk forsvarssamarbeid i 2007, og interesserte kan gå til Norsk Militært Tidsskrift nr 4 for 2020, Én for noen – noen for én, del II - Oslo Militære Samfund (oslomilsamfund.no), for å se hva jeg mener om det. Der diskuteres ønskeligheten av nettopp et integrert forsvar på den skandinaviske halvøy, bare med den forskjell at Heimdal argumenterer som om dette allerede var en realitet og noe forsvarsplanleggingen kan baseres på. Jeg tviler ikke på at det var god stemning da han møtte det svenske Försvarsutskottet, men det er likevel ikke helt det samme. Hvis brigaden møter frem på grenseovergangen ved Kilpisjärvi og viser til at «dette vil det kunne finnes løsninger på» er jeg redd den finske grensevakten inntil videre vil ha liten forståelse for det. Dernest kommer at avstanden fra Setermoen til Alta via Karesuando og Enontekiö forlenger denne delen av fremføringsveien med ytterligere 150 km, fra 400 til 550 km. Datasimuleringer av fremføringen viser at det tar 4 døgn å flytte én mekanisert bataljon frem til Alta selv korteste vei, forutsatt at ingen forsøker å hindre forflytningen. Hva tror Heimdal da det tar å flytte hele brigaden når det attpåtil skal legges på 150 km, og hva foreslår han at vi foretar oss med angriperen i mellomtiden? Hele Heimdals argumentasjon har med andre ord det til felles med hærmiljøets at den fullstendig ignorerer problemets fysiske størrelser, som tid, rom, topografi, styrkeforhold etc. Hørte jeg «sviktende premisser»?

Den andre feilslutningen jeg gjør meg skyldig i er altså premisset for å basere operasjonskonseptet i Finnmark på det han kaller overgivelsen av Nord-Troms og Finnmark, der vi – angivelig i strid med folkeretten – skal «kaste en hel befolkning i nord under bussen». Nå skal det for det første sies at folkeretten ikke forlanger av oss at vi skal forsvare oss i det hele tatt, hverken helt eller delvis, på den ene eller andre måten. Folkeretten er kun opptatt av at dersom vi velger å gjøre det må vi følge krigens lover og sedvaner, så da har vi i hvert fall en bekymring mindre der. For det andre, hva kommer det av at vi aldri hørte noe om å «kaste en hel befolkning under bussen» under den kalde krigen? Da var det en helt klar forutsetning at det i Finnmark bare skulle utføres forsinkende eller forstyrrende operasjoner. Hovedforsvarsområdet var i Troms, der ble styrkene, logistikken og infrastrukturen plassert – det er faktisk den historiske årsak til dagens fremføringsproblem. Og den gangen var dessuten trusselen om at et angrep ville innebære en varig okkupasjon av Finnmark langt større enn den er med dagens begrensede scenarioer.

Uansett er utgangspunktet for realistisk forsvarsplanlegging ikke hva vi ser som ønskelig, men hva som nøkternt vurdert er militært og fysisk mulig. Intet norsk forsvar har noensinne vært i stand til å hevde kontroll over alt norsk territorium, slik Heimdal synes å tro, det er like illusorisk som de fleste andre av hans forestillinger. Av dette følger at det norske forsvarets strategiske funksjon og rolle ikke kan være å holde områder mange ganger så store som vi har styrker til å greie, men derimot å skape en situasjon som utløser NATO-alliansens artikkel 5 og allierte forsterkninger. Det krever hverken logisk eller empirisk at vi holder noe som helst, men derimot at vi kan sørge for at det pågår en utvilsom væpnet konflikt. Det vil igjen si å kunne opprettholde en evne til å påføre motparten tap så lenge han oppholder seg på norsk område – uten å innlate oss på en høyintensiv strid med tradisjonelle bakkestyrker på angriperens premisser. Hvilket som kjent er nektelseskonseptets poeng.

er det heldigvis svært få som ifølge Heimdal lytter til mitt «forlatte tankegods», som han ikke desto mindre også anser som «farlig». Hvordan det kan være både forlatt og farlig på samme tid er noe av en gåte, men la gå. Heller ikke min arbeidsgiver FFI er med på denne ørkenvandringen, sier han. Mine eneste meningsfeller er de som vil avvikle både brigaden, førstegangstjenesten og kontrollen over norsk territorium. Da kan jeg ikke gjøre annet enn å gjenta at han tar feil på samtlige punkter, og nok en gang minne om det jeg også påpekte i mitt forrige innlegg. Nemlig at FFIs ansvarlige forskningssjef for all støtte til Forsvarets langtidsplanlegging sammen med to av sine forskningsledere eksplisitt karakteriserte dagens operasjonskonsept som urealistisk i en artikkel i tidsskriftet Luftled i juni i år, 212254-LUFTLED-nr-2-2021-WEB.pdf.

Det er ganske riktig slik at missiler og andre avstandsleverte eller autonome våpen kun er egnet mot konvensjonelle militære mål. Men tror Heimdal at de i så måte skiller seg fra stridsvogner og feltartilleri lokalisert i Finnmark? I så fall tar han feil også på det punkt; hva skal disse våpensystemene gjøre med cyberoperasjoner mot banksystemet, påvirkning av befolkningen via sosiale medier eller sabotasjeaksjoner fra fiendtlige spesialstyrker på Østlandet? At slike sammensatte trusler er en realitet er det ingen tvil om, likeledes at vi som samfunn har en vei å gå for å bli mer motstandsdyktige mot dem. Men det dreier seg i all hovedsak om å styrke beredskap og robusthet i statsforvaltningen og det sivile samfunn for øvrig. Det vil bare i begrenset grad være Forsvarets oppgave og ansvar, primært der det krever fysisk sikring av viktige objekter og da snakker vi i første rekke om Heimevernet – ikke om en mekanisert brigade i Troms. At denne brigaden skulle være svaret på enhver trussel i alle faser av enhver konflikt i alle deler av landet slik noen åpenbart har hvisket Heimdal i øret skal man ha begrenset kunnskap og tilsvarende sterke religiøse anlegg for å tro på.

Det mest nedslående med Toralf Heimdals argumentasjon i denne saken er likevel ikke det spørsmålet dreier seg om, nemlig operasjonskonseptet i Finnmark – det kan hverken han eller andre redde i det lange løp. Det er derimot et annet forhold som er egnet til å bekymre når vi vet det dreier seg om en politiker med ambisjoner om å sitte i landets nasjonalforsamling. Heimdal har tydeligvis ingen betenkning med å kaste ut bastante påstander, enten om forhold han ikke har den ringeste kunnskap om eller som han positivt må vite er gale. Som hva Hærens kampluftvern er i stand til, eller at det skulle eksistere veier som egner seg for fremføring av en mekanisert brigade gjennom fjellene syd og vest for Skibotndalen. Han kvier seg heller ikke for å ignorere med glatt ansikt min påpeking av at FFI har karakterisert dagens operasjonskonsept i Finnmark som ikke realistisk, der jeg for sikkerhets skyld både siterer konklusjonen og oppgir referanse. Ikke bare det, han påstår til og med helt ubesværet at det forholder seg motsatt! Heimdal er tydeligvis den typen politiker som ikke tar det så nøye hverken med fakta eller sakkunnskap. Han kaster i stedet ut påstander i øst og vest, tydeligvis i tillit til at de fleste av leserne ikke har forutsetninger for å se at det meste av det han sier er tatt ut av tomme luften. Det er et problem for mer enn bare forsvarsdebatten.