Gå til sidens hovedinnhold

Mer enn radarparet don Quijote og Sancho Panza – flere gode grunner til å lese Don Quijote

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Du må ikke lese Don Quijote før du dør, men du kan, sier formidler Liv Gulbrandsen forlokkende i en 20 minutters løs og ledig introduksjon til Riksteatrets forestilling fritt etter Miguel de Cervantes’ sitt storverk i to deler fra 1605 og 1615.

Regissør for Riksteatrets kortversjon, Yngvar Sundvor, har et godt poeng i teaterkunstens fordel i formidlingen av verket; det har publikum til stede, de er med på leken. Men de lar seg neppe rive med i samme grad som don Quijote selv, som når han i bind to overværer mester Pedros marionettspill om jomfruen røvet av maurerne, griper resolutt inn i fiksjonen for å komme jomfruen til unnsetning. Med et sverdslag ødelegger han levebrødet til marionettmesteren, slik han i bind én hadde grepet inn i «det virkelige livet» og urettmessig befridd landeveisrøveren Ginés de Pasamonte fra lenkegjengen på vei til å bli galeislaver i kong Filip IIs flåte. Landeveisrøveren som for øvrig hadde vært i ferd med å skrive sin livshistorie om samfunnet sett nedenfra, men som på don Quijotes spørsmål om verket er fullført foraktfullt svarer at hvordan kan det være fullført når ikke hans eget liv er fullført? Han benytter siden sin nyvunne frihet og sitt kreative talent som marionettmester ...

Cervantes spiller på lag både med sine karakterer og sine lesere – med alle lag av lesere: «Barn tar fatt på den, unggutter lesere den, voksne menn forstår den og de gamle roser den». Det går fint an å le av slapstickhumoren og være med på avsløringen av marionettmesteren / landeveisrøveren-som-skriver-virkelighetslitteratur uten å få med seg referansen til den samtidige pikaresk-sjangeren og Cervantes’s dyptpløyende dialog med sin tids litteraturkritikk. Men du kan også være med på den galeien om du vil forstå hvorfor vår tids fremste forfattere kåret Cervantes’ roman til verdens beste roman.

Vår tids lesere og kritikere har et utall innfallsvinkler til romanen å velge blant. Selv om det «bare» er 52 kvinnelige karakterer av 659 totalt (hvorav rundt 200 er aktører i handlingen), utgjør noen av disse kraftfulle portretter av kvinner som forsvarer retten til å velge sin skjebne, også til noe for samtida så radikalt som å la være å velge ekteskapet, som i tilfellet med «hyrdinnen» Marcela, eller den handlekraftige Dorotea, som ikke lar seg avspise med en ulykkelig skjebne som dumpet, men vet å sikre både sin egen ære og livsgrunnlag.

Riksteatret gjør selvfølgelig rett i ikke å snyte publikum for skikkelsene de allerede kjenner; altså den radmagre, hengslete lavadelsmannen forkledd som ridder under navnet don Quijote de La Mancha og hans runde væpner, den jordnære Sancho Panza. Få verk i verdenslitteraturen har to så gjenkjennelige karakterer – selvfølgelig også fordi de er blitt gjenskapt i kunsten gjennom århundrene. Men faktisk opptrådte «don Quijote» i en prosesjon i byen Pausa i Peru allerede i 1607 – to år etter at den første boka kom ut i Madrid. Som komisk skikkelse spredte don Quijote og flere av de andre karakterene seg – inkludert det salryggede øket Rocinante – til en rekke karnevalsopptog i samtidas Europa parallelt med boka og dens mange oversettelser. Allerede her ser vi kimen til Miguel de Unamunos (en annen kjent Miguel i spansk åndsliv) påstand om at don Quijote er langt mer virkelig enn sin opphavsmann Miguel de Cervantes. Selv ikke forsøkene på å identifisere Cervantes’ beinrester i krypten til trinitarianerordenens klosterkirke i Madrid med moderne teknologi kan endre på dette. Cervantes sukker ganske sikkert tilfreds på Parnasset over dette faktum. Hans kamp for fiksjonens plass er fullendt.

Kommentarer til denne saken