Gå til sidens hovedinnhold

Mens vi venter på vaksinen og Vårherre

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Adventstid er ventetid. Det er en tid med nærvær, håp og forberedelser til jul. I år venter vi ikke bare på høytiden og frelseren. Vi venter også på en annen frelse: vaksinen, at koronaen skal bli fortid. Ordet «vente» har nå fått en annen klang. Vi venter på vaksinen, på normalitet og på livet som det var før koronaen kom. Men selv når vaksinen kommer, hvem vet når restriksjonene og retningslinjene opphører?

Psykologisk sett er ventetid en pause da man må lære å være sammen med seg selv, en tid for ettertanke. Klarer vi det? Ventetid har et dårlig rykte. Å vente er det motsatte av det vi forbinder med liv. Liv forbinder vi med begivenheter, det være seg gode eller vonde.

Adventstiden har fra gammelt av vært en ventetid med faste. Fasten skulle hjelpe menneskene til ettertanke og forberedelse før høytiden. Men det er lenge siden samfunnet var preget av en slik ventetid. I forbrukersamfunnet er vel faste et fremmedord. Det har en negativ klang. Nå er vi på en måte tvunget til en slags faste, til å gi avkall på det vi er vant til. Ikke av strenge kirkelige lover, men av et lite virus.

I år har koronaen lagt seg over menneskene og samfunnet som en tung dyne av begrensninger, savn, ensomhet og utrygghet og angst for mange. Vinteren virker lang allerede nå. I ni måneder har vi ventet og håpet. I begynnelsen ventet vi at koronaen skulle være over til sommeren. Nå lyder prognosene på at epidemien og restriksjonene kanskje vil vare til etter sommerferien neste år.

Men hvorfor skal vi fokusere for skarpt på tiden? Vil ikke det gjøre at ventetiden føles unødvendig lang? Vil det ikke bare gjøre det mer vanskelig å godta situasjonen slik den faktisk er? Vil det ikke være bedre å se de muligheter som finnes til tross for restriksjonene? Vi skal feire jul i år også. Riktig nok blir det en annerledes julefeiring enn mange er vant til. Vi skal fortsatt ha muligheter til å være sammen. Men det blir samvær med avstand. Vi må feire jul i små enheter.

Likevel kan vi glede oss over alt vi tross alt kan gjøre. Regjeringen og helsemyndighetene har ikke avlyst julen. Det vil være mulig å reise på tvers av landet å være sammen med de aller nærmeste i juledagene, innenfor de rammer som er bestemt. På gamle- og sykehjem og på sykehusene blir det feiret jul, men den forberedes på en annen måte. Og kirkene vil være åpne. Ikke som de pleier, at vi sitter skulder ved skulder, men med nødvendig avstand. Rundt en halv million mennesker har pleid å gå til gudstjeneste i Norge julaften. Slik blir det ikke i år. Men det fratar oss ikke mulighetene. I mange menigheter utvises det stor kreativitet. Begrensningen på femti gudstjenestedeltakere gjør at man ser for seg alternativer: flere gudstjenester, kirkevandringer med lesning av juleevangeliet og sang, utendørsgudstjenester slik det for eksempel planlegges på domkirkeplassen og åpne kirker med muligheter for stillhet og lystenning. Det er viktig at det sikres plass i god ro og orden. Å gå til kirke skal være trygt, ikke minst for eldre mennesker.

I løpet av koronatiden har mange menigheter fått øynene åpnet for de muligheter som digitale løsninger gir. Ikke så få gudstjenester og andakter har blitt streamet, med en oppslutning som mange menigheter bare kunne drømme om. Det blir det sikkert rikelig anledning til i løpet av julehelgen for dem som vil bruke nettet. TV vil overføre gudstjenester fra hele landet; et godt alternativ for dem som ikke vil samles med så mange mennesker.

Det skal altså mer enn en krise til for å avlyse julen. Men i år blir det annerledes. Virkeligheten har på en eller annen måte brutt sammen. Vi har fått en kraftig påminnelse om at vi har mistet den makten vi trodde vi hadde som mennesker til å styre vårt eget liv. Men julen handler om at det finnes et større håp enn den vi kan etablere med vaksine, plastikkhansker og håndsprit. Det finnes en Gud som gjenoppretter og har det siste ord. Den fortellingen blir det mulig å høre i julen.

Selv om mange flere i år vil være fysisk adskilt på grunn av epidemien, kan vi stadig være i hverandres bevissthet og tanker. Vi kan sette frem bilder av dem vi savner. Vi kan tenne lys og be en bønn for dem. Vi kan stadig fortelle hverandre at vi elsker og savner dem og gleder oss til å se hverandre igjen. Heller ikke må vi glemme de muligheter den digitale teknologien gir oss til å være sammen tross avstand. Faktisk kan det være med å øke kjærligheten at vi må vente med å se hverandre.

Jeg har alltid elsket julen. Det gjør meg til optimist. Frihet er en livsbetingelse. Jeg håper vi får den tilbake uten for store tap.

Velsignet jul!

Kommentarer til denne saken