Gå til sidens hovedinnhold

Men hvorfor skulle Jonas ringe?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I tirsdagsbladet (5/10) skriver en kjent tromsværing (som er mer enn kun tromsøværing, ikke sant?) om at fylket vårt, vi som bor mellom Narvik og Alteidet, har hatt få representanter på regjeringsnivå i de siste stortingsvalgperiodene der Ap har hatt statsministeren. Oppramsingen hos Lars Egil Mogård er mer enn utmerket. Nå som han er nyslått pensjonist fra NRK, så han forhåpentlig slikt å gjøre som å gi sine analyser også i landsdelsavisa vår.

Jeg griper fatt i Mogårds referanse til en gang lagtingspresident Svein Ludvigsen (H), som altså hadde det høyeste vervet i statsstyrelsen noen nordlending vel har hatt: Hva er gjort for å få fram dyktige folk? Og: Hvor opptatt er man av nasjonal politikk, eller blir man for opptatt av oss selv og nordområdene?

Hamsun skal ha skrevet et sted (hvor, Nils Magna Knutsen?): Vi lå der bak hundrede mile, for hele alverden gjemt. Selv landets børn trodde halvt vi var til, men visste det ei bestemt.

En annen litterær referanse (fra Øverland?): Norge er det eneste landet der folks misunnelse er sterkere enn kjønnsdriften. Oppfatningen er også, i et mørkt til sinns-øyeblikk, brukt av Galtung.

Et enda eldre sitat, når jeg er i gang: Han kom til sine egne, men de kjente han ikke. – Opphavsmannen var visst ikke nordfra, han heller.

Jeg ser Mogårds innlegg som en del av et større bilde: For noen valgperioder siden var det ikke en tromsømann- eller -dame (den som insisterer, kan lese -kvinne, her) å se på toppen av stortingsvalglister for partiene som kunne regne med stortingsplass. Og det er gjerne fra Stortinget regjeringsmedlemmene rekrutteres.

Buvik, Heløe og Ludvigsen var/er fra hhv. Skånland, Harstad og Sommarøya. (Er man bygut når man kommer fra Sommarøya? Hva sier de der hen? Ikkje f…! Nei, det var det jeg trodde…). Og Margit Hansen-Krone, fra Nordreisa.

I forrige periode Kent Gudmundsen, opprinnelig harstadmann, men måtte søke herligheten i Tromsø før han nådde å bli nominert på sikker plass. I Ap kommer Tove Karoline fra Gryllefjord og Cecilie fra Lavangen. Begge disse følger distriktstradisjonen når det gjelder opprinnelse. William Engseth (Ap) og Tor Nymo (Sp) er målselvfolk.

Så er frågan: Så vi en forandring, f.eks. i Høyre, ved siste nominasjon? Mogård nevner tromsømannen Erlend Svardal Bøe, som nå er innvalgt. Kan vi slutte, eller i det minste anta, at tromsøfolk på Tinget kan aksepteres bare hvis de er tilflyttere? (SVs Rolf Ketil Bjørn var vel fra Tromsøya. Og Knag Fylkesnes er visst født i Tromsø. Vant han tromsø- og tromsnominasjonen i SV pga. dialekten? – Og kanskje ikke på tross av den?)

Alle de jeg har nevnt blei vel nominert fordi de var gagns kvinner og menn? (De beste vi hadde/har). Og ikke på grunn av hvor i fylket de kom fra? Videre: fylkets befolkning synes nå å samles inn mot Tromsø, sånn demografisk? Vil det gi konsekvenser for framtidige nominasjoner i partiene?

Når amanuensis Jonas Stein blir intervjuet av Nordlys, iTromsø og Mogårds føre detta arbeidsgiver NRK, og temaet er valgforskning, vil journalistene huske på å minne sjåarane om at Jonas Stein var kommunepolitiker i Tromsø, for Venstre? Er det relevant, selv om partiet var Venstre? (Jeg bar borti en ung søringsdame i Oslo nå rett før valget. Hun bar etternavnet Hegtun, og er Halfdans oldebarn. Da jeg, med vanlig diskresjon, spurte om hun også stemmer Venstre, var hun usikker).

Uansett: Når Støre vurderer hvem, om noen, i Troms han skal ringe, vil han tenke at nominasjonene mellom Alteidet og Bjerkvik er resultatet av at fylkespartiet har konkludert ut fra at de nominerte ikke er opprinnelige tromsøfolk, at de er valgt fordi DE NOMINERTE fortjener det eller fordi at de er gagns folk og fylkets beste? (Melbu-seminaret sist sommer tok for seg Rokkan og bl.a. sentrum-periferi aksen, sånn à propos).

Kommentarer til denne saken