Skatten min, du er så fin
Du kan skaffe folket vin
Bransjen opptrer mest som svin
Politisk tar man … morfin?

For noe må vel gjøres for å døyve smertene man påfører kysten?

Debatten om grunnrenteskatt på oppdrett kunne vært interessant. Utfordringa er ikke bare at den korrumperes så til de grader av oppdrettsbransjen sjøl. Utfordringa er vel så mye at politisk nivå synes å omfavne at det skjer.

Nyheten om innføring av denne skatten utløste ei haglladning av skremmeskudd fra en rekke oppdrettsaktører: «Vi flytter alt til utlandet!» Det naturlige oppfølgingsspørsmålet er: «Hvor i all verden skal dere flytte?» Langt mer bør man frykte hva dette skyggespillet blant lobbyister og politikere vil gjøre med liv i egne farvann.

Åpne anlegg forbys

Den kanadiske provinsen British Colombia har bestemt at alle åpne oppdrettsanlegg til store norske og internasjonale konsern må bort. I Norge motarbeider de samme konsernene kraftig slike krav om oppdrett i lukka anlegg. Det gjør de også i Canada, og de har fått utsatt frist, men sannsynligheta for at de får etablere nye miljøfiendtlige anlegg der er tilnærma lik null.

I fjor ble oppdrett i åpne anlegg forbudt i Argentinas kystnære farvann, altså dem de etablerte i bransjen higer mest etter. Bakgrunnen er enkelt sagt skandaler innen oppdrett i Chile. På Island er i praksis ei beskjeden oppdrettsvirksomhet i åpne anlegg bremsa helt opp. Den lille veksten man forventer, ser man for seg i lukka anlegg.

Man kunne fortsatt lista over land med konflikter rundt eller skepsis til oppdrett. Poenget er at norske oppdrettsoligarkers trusler om å rømme landet kan man ta med stor ro. De har rett og slett knapt noe sted å rømme lenger, uten at de tar miljøvennlige skritt som de nekter å ta hjemme i Norge. At propagandister som Geir Ove Ystmark og Stein Gunnar Bondevik forsøker å mørklegge slike fakta, bør ses som åpenbare bevis på at det er noe i det. Nærmest hver gang bransjen og deres lobbyister skriker opp om endringer som foreslås, så kommer det direkte usannheter eller forvridde virkelighetsoppfatninger i følge med skrikene. Ikke minst ser vi det nå, når grunnrenteskatt er aktuelt igjen. Men det er ikke noe nytt. Det har ikke minst forfatterne av boka «Den nye fisken» (2021) vist oss.

Miljøkrav må inn

To narrativ har flere ordførere og stortingsrepresentanter valgt å sluke rått. Det ene er at kommunene får lite eller ingen glede av disse skatteinntektene. Det avvises blant anna av økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe i Dag og Tid 30. september. Ifølge henne skal halvparten av skatten gå til kommunene. Få, om noen, har bedre grunnlag for å si dette. Hun ledet nemlig Havbruksskatteutvalget, i tillegg til å ha vært med i flere andre offentlige utvalg.

Det andre eventyret som ivrig fortelles er det om alle oppdrettsselskapene som nå kommer til å stanse planlagte investeringer. Hvis du tror på dette, foreslår jeg at du leser Dag og Tid for uka etter, utgitt 7. oktober. Der påpeker Jon Hustad allerede i ingressen: «Det fine med grunnrenteskatt er at investorar får langt meir å investera med.» Forklaringa er enkel. Staten tar nemlig en rolle, om ikke direkte som investor. Det gjør den ved å ville gi et skattefradrag på 62 prosent på investeringer, mot tidligere bare 22 prosent.

Hvorfor bransjen forsøker å snu fortellinga 180 grader fra virkeligheta, skal jeg ikke dvele for mye ved. At det skyldes vikarierende motiver, er åpenbart. Trolig satser de på at mest mulig bråk vil bidra til at man får enda mer formildende forhold i grunnrenteskatten enn det nevnte skattefradraget. Jeg antar at de dessuten forventer å skremme flest mulig fra å ta miljøperspektiv inn i diskusjonen om grunnrenta.

For der er det SV kan bidra betydelig i forhandling med regjeringspartiene. Det burde også gjelde i stortingsdebatten, men de fleste partier har vist at livet i havet driter de i. Resultatet blir fort en flom av nye og forurensende åpne oppdrettsanlegg i nord, i et tempo som bringer oss raskt inn i samme krise som fjordene på Vestlandet opplever. Kan noen ta temaet med inn i debatten?