I forrige onsdags NRK-program Ueinig fikk regjeringens representant, statssekretær Elisabeth Sæther (AP) beskyldninger om å ha lurt folk i strømprissaken.

Byggingen av strømkabler til Sverige og Europa skulle ikke medføre dyrere strøm i Norge var løftet. Påstanden om lureri kom fra Rødts Mímir Kristjánsson og aksjemegleren Jan Petter Sissener. Svaret hennes var at hun kunne forsikre at regjeringen har hatt gode intensjoner.

NRKs Ueinig er slettes ikke det eneste programmet der politikere forsikrer oss om sine gode intensjoner. Vi hører det både titt og ofte.

Men hva har intensjonene med de politiske avgjørelsene å gjøre? Ingenting, bortsett fra å fortelle oss at man ikke er dårlige mennesker. Det er ingen sammenheng mellom å ha gode intensjoner og å gjøre gode handlinger. For et par generasjoner siden hevdet for eksempel foreldre at de ga ungene juling med de beste hensikter. Den man elsker tukter man, prediket biskop Ole Hallesby i sin berømte radiotale «Kristne Hjem» i 1954.

Intensjonsetikk eller sinnelagsetikk sier at en handling er etisk god hvis den springer ut av et godt sinnelag. Svakhetene er åpenbare. Strengt tatt er det ingen etiske teorier som entydig gir råd om gode handlinger.

Argumentet som fremmes som bedre enn intensjonsetikk er kunnskap om det tema man skal ta beslutninger om. Og kunnskap får man gjennom forskning. Men også her viser historien oss at samtidig kunnskap ikke alltid er tilstrekkelig.

Fra medisinen husker vi Armauer Hansens forskning på lepra der han implanterte en spesiell type leprabakterie i øye på en allerede leprasmittet pasient for å påvise at denne lepratypen lot seg smitte. Ingen betviler hans edle intensjoner. Det kom til og med viktig ny kunnskap om lepra ut av eksperimentet men grunnleggende medisinske etiske prinsipper som vi holder høyt i hevd i dag, som samtykke, autonomi og beneficence (pliktene til å gjøre det som gagner pasienten) ble eklatant brutt.

Politiske beslutninger kan bare bedømmes ut fra hvordan resultatene av beslutningene virker på samfunnet. Man skulle derfor tro at konsekvensetikk eller nytteetikk er mer egnet som etisk kompass enn sinnelagsetikk. Konsekvensetikk sier at en handling er god eller dårlig ut fra balansen mellom gode og dårlige konsekvenser. Men vurderinger av hva som er gode og hva som er dårlige konsekvenser kan være vanskelig.

Man kan for eksempel si at det er etisk forsvarlig å lyve om alvorlighetsgraden av sykdommen til en svært syk pasient fordi pasienten da ikke vil få ubehagelig informasjon i en allerede belastende situasjon. Men man kan også si at det etisk forsvarlige vil være å fortelle sannheten fordi en løgn overfor pasienter på et sykehus undergraver tilliten til sykehuset og derfor ikke bør forekomme. Rene konsekvensetiske betraktninger er altså heller ikke tilstrekkelig til å kunne avgjør om en handling er moralsk eller ikke.

Aristoteles tar i verket Den nikomakiske etikk opp hvordan intellektuelle dyder påvirker vitenskapelig, politisk og etisk tenkning. Han beskriver tre intellektuelle dyder: episteme, techne og phronesis. Vi finner episteme og techne igjen i epistemologi og teknologi som beskriver henholdsvis den sanne kunnskap og den teknologiske anvendelsen av denne kunnskapen. Phronesis finner vi ikke igjen i noen akademiske aktiviteter men kanskje i det engelske ordet prudencesom kan oversettes med klokskap.

De etiske utfordringene i politiske beslutninger blir å balansere epistemisk kunnskap om saken (om det finnes noen), og den praktiske forvaltningen av denne kunnskapen med klokskapen i beslutningene, klokskap som intellektuell kompetanse basert på praktisk visdom og fornuft.

Statssekretær Elisabeth Sæthers forsikringer om regjeringens beste intensjoner må vel sies å være å etikkvaske avgjørelser som har fått andre konsekvenser enn de som ble lovet. Her skal det ikke påstås hva sannheten er om årsakene til de høye strømprisene, det være seg nye strømkabler for eksport og import av strøm, Putins krig i Ukraina eller dyr gass i Europa. Men regjeringens intensjoner rettferdiggjør i hvert fall ikke avgjørelsene.