Gå til sidens hovedinnhold

Men er det kunst?

Birkelands blogg

Diskusjonen om «hva som er kunst» dukker med jevne mellomrom opp, både i lokale som nasjonale media.

Nå seinest er det noen bøtter med urin som har utløst diskusjonen igjen.

Ser vi historisk på det, så er diskusjonen om hva som kan kalles kunst, like gammel som kunsten selv. Går vi til vår lokale debatt om saken, kan vi allerede i avisa Tromsø i 1932 lese følgende:

«Det er nytteløst og bortkastet tid å skrive om, eller ta parti for eller mot alle disse unge såkalte kunstnere, som vårt fattige land fostrer en sådan stor flokk av, og koster bortkastet utdanning på. Men jeg vil bare si min mening i saken i sin alminnelighet. Det er jo aktuelt for tiden.

Det er ikke kunst, alt som gir seg ut for å være det, og det er svært langt borte fra kunsten det meste av det vi ser utstillet, også her i vår egen hjemlige kunstforening. Det er rett og slett bilder, malerier, smørerier eller hva man nu helst vil kalle det, bilder som noen hver kan lage sammen, uten å regne seg som kunstner».

Det som imidlertid avtegner seg som et av mange paradokser i denne debatten, er at så å si ingen av debattantene selv ønsker, eller klarer selv å besvare spørsmålet «Hva er kunst?» Da er det mye lettere å si noe kraftfullt og «sant» om hva som ikke er kunst.

Slår vi opp i leksikon, se ser vi at ordet kunst kommer fra ordene «å kunne». Selve ordet kunstner er ikke å regne som en beskyttet tittel, på lik linje med foreksempel tannlege eller sykepleier. I utgangspunktet betyr det alle som vil, kan kalle seg for kunstner, og at alle kan lage/gjøre noe, uansett hva, og kalle det kunst.

Påstand: Hvis vi velger å se på denne definisjonen som «gyldig», vil det kanskje være logisk å hevde følgende: Alle kan noe, ergo kan vi alle kalle oss kunstnere, og alt det vi alle lager, eller gjør, kan derved kalles for kunst. Eller?

På 1800-tallet var det nok mye vanligere å definere kunst utifra følgende tre kriterier:

  • Kunst var ensbetydende med malerkunst.
  • Bare den som maler bilder kan kalle seg for kunstner.
  • For å kunne kalle seg «ordentlig kunstner» måtte man ha eksamen fra et anerkjent kunstakademi.

I dag bruker vi ordet kunst/kunstner i veldig forskjellige sammenhenger. Ballkunstner, kokkekunst og naturens egen kunst, er eksempler på ord som i utgangspunktet ikke har noe med kunst å gjøre.

Videre er ord som performance-kunst, installasjons-kunst, videokunst, fotokunst osv. relativt nye ord innenfor dagens kunstfelt. Selve kunstverket kan være abstrakt eller naturalistisk, det kan lages i og av alle materialer, den kan vises hvor som helst og den kan lages av selvlærte, det være seg barn, som ungdommer og voksne.

Påstand: I dag er selve kunstbegrepet kraftig utvidet, ja, så utvidet at man trygt kan hevde at «alt er kunst».

Så er spørsmålet: Hvordan blir man en anerkjent kunstner, som derved også kan selge sine verk til høye priser? Jo, det skjer ved at de som eier definisjonsmakta i det vi kan kalle for «kunstmarkedet», det vil si de store gallerieirene, de mest profilerte kunstkritikerne og den eller de som har klart å manøvrere seg inn i en posisjon som «viktig kunstkjenner», sier følgende abrakadabra ord: «Dette verket er stor kunst, og det er skapt av en stor kunstner». Og simsalabim så har alle de viktige galleriene åpnet sine dører for denne kunstneren og hans verk. Samme verket, som han i går kunne selge for kroner 10 000, kan han/hun dagen etter å ha blitt «geniforklart», ta 100 000 kroner for. Slik fungerer markedet.

Når kunstbladet «Kunzt» hevder at, sitat: «Håkon Bleken er Norges største nålevende kunstner», så kan man jo lure på følgende:

Hvem snakker dette bladet, eller i verste fall, denne ene journalisten, på vegne av? Hva er poenget, enn si motivet, for å utrope en kunstner i Norge til «den aller største»? Det finnes i alle fall 10 000 kunstnere i Norge i dag, hvordan VET da bladet Kunzt at Bleken er den største av dem alle, og med hvilken rett har bladet til å påstå dette?

Og hva hvis jeg mener at Håkon Bleken så absolutt IKKE er Norges største nålevende kunstner, hva da?

Noen mener at man ikke kan lære seg å bli kunstner, men at det å være kunstner, først og fremst er en medfødt egenskap. Noen mener at all kunst må ha et politisk budskap, andre mener at kunstens viktigste oppgave er å provosere og skape debatt. Noen mener at kunstens oppgave er å skape skjønnhet og harmoni, andre mener at all kunst må være abstrakt, mens andre igjen mener det stikk motsatte. Noen mener at all kunst som skapes må være nyskapende, noen mener at kunstverk skal og må forklares, andre mener at det å forklare et kunstverk er en uting. Disse mener at kunst først og fremst skal føles, og ikke forklares.

Den delen av befolkningen vi kan kalle for «mannen/kvinnen i gata», er de som oftest og sterkest reagerer negativt, på det vi i dag kan kalle for «moderne kunst». Da tenker jeg særlig på den abstrakte malerkunsten, og den kunsten som kan benevnes som «installasjonskunst».

Behovet hos «vanlige folk» for at et kunstverk må kunne forstås eller forklares, tror jeg enda er et førende premiss for manges forhold til kunsten. Hvis motivet er en ku, så må man kunne se at det er en ku, helst så fotografisk likt som mulig.

Videre tror jeg at «mannen/kvinnen i gata» blir kraftig provosert når en såkalt kunstkjenner/kurator bruker en halv time, på å forklare kompleksiteten, spenningen, originaliteten og psykologien i et maleri der motiver er en gul prikk malt på et hvitt lerret. Kanskje på toppen av det hele, så har maleriet fått tittelen «Piss off», og språket denne kuratoren/kunstkjenneren bruker i sitt lille foredrag, er selvsagt spekket med rare fremmedord, totalt uforståelig for folk flest.

Hvis dette maleriet i tillegg blir innkjøpt for skattebetalernes penger, la oss si for den nette sum av kroner 250 000, ja, da er garantert helvete løs i avisenes debattspalter.

Påstand:

I dag er de fleste motiver, materialer og kontekster for lengst utprøvd og benyttet i «kunstens tjeneste». Alle motiver og uttrykk som man forbinder med det tabu-belagte, det provoserende og krenkende, er benyttet i de fleste kunstneriske sammenhenger. Det eneste motivet som fortsatt kan vekke en viss oppsikt, er motiver med særdeles grovt seksuelt innhold, eller at religiøse og nasjonale, såkalte «hellige symboler», krenkes. Når disse maleriene dukker opp, er det i visse kretser duket for rabalder, og graving av dype skyttergraver.

Det som imidlertid provoserer «mannen i gata» aller mest, er når det offentlige bruker penger på innkjøp av installasjonskunst, eller abstrakte malerier, som man ikke skjønner «bæret av».

Kommentarer til denne saken