I desember i fjor skrev vi på lederplass at det var overilt å avvikle driften til redningsdykkertjenesten i Tromsø.

Det var da det omstridte vedtaket om å kutte tjenesten fikk flertall i kommunestyret - et vedtak som var kritisert av fagmiljøene hos blant annet politiet og UNN.

Dette er en tjeneste det er behov for i den største byen i Nord-Norge, og i regionen rundt. Det fikk vi dessverre kjenne på da en drukningsulykke inntraff midt i Tromsø sentrum i forrige uke.

Siden tjenesten har blitt avviklet etter kommunalt vedtak i januar, kan ikke brann- og redning gjøre annet enn overflatesøk. I motsetning tiltidligere da de kunne gjøre dykkeoppdrag ned til 30 meters dyp.

Det er oppsiktsvekkende og engasjerer selvsagt befolkningen, å lese at erfarne, kommunale dykkere måtte stå og vente på private aktører.

Det var ren flaks at Fagdykk var i nærheten og kunne ta oppdraget.

Livet til mannen sto ikke til å redde. Alle omstendigheter rundt dødsfallet er ikke avklart enda. Det er ikke sikkert at kommunale redningsdykkere kunne ha reddet vedkommende.

Men det er sikkert at befolkningen i Tromsø opplever en økt usikkerhet rundt alminnelig redningsberedskap i byen. Som er på ei øy. Og der en god del av næringslivet er knyttet til havet - det være seg sjømatnæringen eller turistnæringen.

Politikerne som vedtok å spare tre millioner kroner på å avvikle redningsdykkertjenesten får kjørt seg nå.

Men dette burde aldri vært på kommunens bord i utgangspunktet, som vi også argumenterte for i fjor: Det bør, på prinsipielt grunnlag, ikke være enkeltkommuner sin jobb å finansiere en redningsdykkertjeneste der selve formålet er en bred regional rekkevidde.

Det er ingen redningsdykkertjeneste mellom Bodø og Alta: det er uakseptabelt at en så stor del av kysten vår ikke har denne beredskapen. Distriktspartiet Sp har justis- og beredskapsminister som bør ha som et mål at det skal være god beredskap for hele landet.

Men statsråd Emilie Mehl har ikke tatt ledelse i denne alvorlige beredskapssaken og legger hele ansvaret på kommunen.

For en kommune er tre millioner kroner en stor sum - for staten er det ikke det.

Det paradoksale er at staten allerede har avtaler med brann- og redningstjenestene i syv norske byer, inklusive Tromsø, om såkalt Redningsinnsats til sjøs (RITS).

Det vil si at brannvesenet i byen får statlig økonomisk støtte for en spesialstyrke som kan rykke ut til, for eksempel, et brennende fartøy i rom sjø. Men de kan altså ikke hente ut folk hvis fartøyet havner under havoverflata.

Det er absurd.