Jeg elsker livet i nord, med naturopplevelser, jakt og fiske.

Finnmark er et fantatisk fylke, som desverre over flere år er blitt tappet for folk. Vi må ha flere folk som vil bo her, og folk må ha arbeidsplasser og gode bo- og fritidstilbud. Friluftsliv, natur og opplevelser kan ikke være alt.

Vi må sørge for utvikling og vekst, og som lokalpolitikere står vi hver dag i kampen for gode løsninger for innbyggere og næringsliv.

Jeg har bodd i Finnmark hele livet, men mange av mine venner som jeg vokste opp sammen med er flyttet langt vekk. Folk må ha arbeid, i et variert arbeidsmarked – og nå er jeg oppriktig bekymret for utviklingen i nord.

Jeg er absolutt ikke tilhenger av sivil lydighet, men aksepterer i aller høyeste grad at folk sier ifra om urett – som virkelig er urett.

At derimot lenker og slagord skal hindre utvikling, og stagnere næringslivets muligheter i nord, er fullstendig uakseptabelt.

Når «Nytt på Nytt» i NRK lager morsomheter av ordføreren i Porsanger, og i de samme vendingene forsøker seg på at Fosen-dommen ikke kan ha påvirkning i Finnmark, tar jeg det i beste fall som et forsøk på en halvferdig og lite forberedt vits.

Jeg tror dette bevitner en uvitenhet om forholdene i nord, om rettigheter til land og vann, og om den daglige kampen som kjempes for å kunne utvikle Finnmark? Det er ikke morsomt, men dypt alvorlig.

Den siste tidens demonstrasjoner i Oslo har satt reindriftssamene i fokus, mens vi andre ikke kom til ordet før Statsministeren brukte ordet menneskerettighetsbrudd. Ikke en gang sjø-samene ble tatt med i de høye ropene fra aksjonistene.

Foran mikrofoner og kameraer fikk aksjonistene fritt spillerom i media, uten at kritiske journalister dykket ned i problemstillingene som ligger bak konfliktene, og de påfølgende konsekvensene dette kan ha for et fylke som Finnmark.

Slik kan vi ikke ha det, og dette spillet kan ikke jeg som Finnmarking være en del av.

Som politiker og ordfører har jeg stått i arealkonflikten mange ganger, og jeg vil aldri slutte å kjempe for mine rettigheter til å bo, leve og jobbe i Finnmark. For meg er ikke dette en konflikt mot reindrifta, men jeg ser på det som en arealkonflikt mellom næringsutøvere.

Nå skal du ikke tenke at jeg synes det er greit med menneskerettsbrudd, for det synes jeg ikke er greit. Allikevel ønsker å sette fokus på konsekvensene av tiltakene man ønsker.

Jeg mener dette har gått for langt nå!

I dag stopper all større næringsutvikling opp på grunn av mangel på kraft, og både kraftlinjer og kraftproduksjon (vindkraft) står i fare, som følge av Fosen-dommen og reindriftssamenes rettigheter til beiteland og kulturutøvelse.

Vi er kommet inn i en vond sirkel, der bedrifter får nei til bygging og utvidelser på grunn av mangel på kraft, og kraftutbyggere ikke kommer i gang på grunn av mangel på linjekapasitet. Vi har alle muligheter til vekst og utvikling, men stoppes gang på gang av arealkonflikter.

Jeg mener selv at jeg har et godt forhold til reindriftssamer i vårt område, og at god dialog om arealutnyttelse og forståelse for begge siders behov, ønsker og forslag til løsninger er viktig. Når allikevel Sametinget, til tross for lokale samtaler og løsningsforslag, tar til ordet for at det ikke finnes arealer å avse, så er vi satt «sjakk matt».

Hvis det er ønskelig at det skal bo folk i nord, så må vi mene det! Da kan ikke vi ikke tillate at en liten del av befolkningen motsetter seg all industriutvikling. Kompromiss er et fint ord, men dette betyr faktisk at begge parter må gi og ta.

Jeg mener det er på høy tid å ta stilling til hvordan vi skal kunne bo og leve i Finnmark.

Både samer og andre bor side om side i vårt fylke, og da bør vi også finne gode løsninger for å kunne drive næringsvirksomhet side om side.

Kommunene skal levere de samme lovpålagte tjenestene som de mest befolkningstette områdene på Østlandet, kommuneøkonomien er avhengig av antallet mennesker som bor her, og for at folk skal kunne bo et sted er vi avhengig av et levende, allsidig og godt næringsliv.

Uten strømnett og kraft vil ikke Finnmark kunne utvikles, men kan ende opp som en opplevelsespark som folk kan reise til for å se på urørt (eller nedbeitet) natur. Her kan det jaktes og fiskes, så kan fangsten sendes ut av fylket – til fabrikker som har strøm og arealer for vekst og utvikling. Er det slik vi ønsker det?

På meg virker det som at det ikke holder med avbøtende tiltak for beite, men at man faktisk også ønsker avbøtende tiltak for kulturutøvelse - og da folkens, da tror jeg dessverre vi som ikke driver med reindrift i Finnmark kommer til kort, og kan ende opp med å pakke sammen og reise sørover. For meg vil dette dessverre bety tap av min identitet som ekte Finnmarking, med et brennende engasjement for utvikling av fylket vårt.