For lovbrudd krever samfunnet straff basert på etterforskning, tiltale og dom. Lovbryter har dessuten krav på forsvarer i møtet med anklager. Domstolen garanterer for riktig lovanvendelse, og for en straffeutmåling der det blir tatt hensyn til forbrytelsens alvorlighetsgrad, om det finnes formildende omstendigheter, evt. foreldelse m.m. Hvis den anklagede ikke vil godta dommen har han/hun også muligheten til å anke den til en høyere domstol for ny vurdering av skyldspørsmålet, og av om straffeutmålingen er riktig, innenfor lovens bestemmelser om minimums-/maksimumsstraff. I tillegg er det en forutsetning at loven skal gjelde likt for alle.

Når det gjelder det som nå betegnes som me-too-saker, er det to typer straffbare handlinger. Den ene gjelder lovbrudd som krever ordinær etterforskning, bevisføring og domsbehandling i samsvar med straffeloven.

Den andre typen straffbare handlinger faller ikke inn under straffeloven. De behandles i henhold til den til enhver tid gjeldende me-too-lov. Dette lovverket inneholder ingen av de formelle reguleringene som gjelder for den ordinære straffeloven. Dens formål, innhold og anvendelse som grunnlag for straffeutmåling, bestemmes i stor grad av dyktige og innflytelsesrike opinionsdannere Her finnes det definitivt ingen adgang til overprøving i en høyere rettsinstans, ei heller til offentlig oppnevnt forsvarer.

I tillegg kommer det at lovens nedslagsfelt er enkjønnet, og mens straffeloven har som grunnleggende forutsetning at det skal være en klar forholdsmessighet mellom forbrytelsens alvorlighetsgrad og utmålt straff, finnes ingen slik regulering i den andre typen straffeutmåling.

Kanskje mest problematisk ved dette er det underliggende kravet til straff, sett i sammenheng med forholdsmessighet. Der finnes det tilsynelatende overhodet ingen øvre grense. Hvis vi tar utgangspunkt i Odd Roger Enoksens tilfelle, er grunnlaget for krav om straff, at han som partileder for 21 - 22 år siden, ved to anledninger har vist det som må karakteriseres som innpåsliten seksuell oppmerksomhet overfor et kvinnelig partimedlem. Uten å ha vært i nærheten noe kriminelt. Det andre tilfellet for som 50-åring stortingsrepresentant å ha innledet det som ble et seksuelt forhold til ei jente på 18 år. Noe som helt klart kan anses som klanderverdig under de gitte betingelsene, da som nå. Men heller ikke det er en situasjon som samfunnet har funnet grunnlag for å kriminalisere i lovsammenheng. Faktisk snarer tvert imot. Den seksuelle lavalderen er lovfesta til 16 år. Det finnes et unntak der den er hevet til 18 år, for deltakelse i pornoproduksjon.

Etter å ha vært stortingsrepresentant fra Nordland i 12 år, vært leder og nestleder i Senterpartiet og hatt statsrådsposter i tre forskjellige regjeringer, blir Enoksen nå trukket inn på mediascenen og stilt til ansvar for i disse tilfellene å ha tråkket over grenser i henhold til me-too-loven av 2017(?). For disse handlingene blir han dømt til å fratre stillingen som forsvarsminister, fordi han ikke lenger har tillit. Etter et langt liv som betrodd tillitsmann i partiet, og for partiet i Stortinget, og som statsråd, står han dermed igjen som 68- åring, livsvarig, og forframtidig historie, fradømt all tillit.

Utstøtingsprosessen er grundig gjennomført. Resultatet er evig tap av yrke, anseelse og verdighet, kombinert med store muligheter for varige konflikter i nære relasjoner. Alle spørsmål om forholdsmessighet eller rimelighet, avfeies med at «- han steker i sitt eget fett!»

En får i det minste håpe de ivrigste dommerne har forsikret seg om at den positive gevinsten av dette for begge de to kvinnene er tilsvarende høy. At det resultatet plastrer sårbarheten.

Selvfølgelig er det fritt fram for å drive mediejakt på en person for overtredelser av normer på et nivå som ligger under det som blir fanget opp av straffeloven. Men denne typen prosess minner litt om gammeltestamentlig ofring. Noe eller noen må med nødvendighet ofres for å sone kollektiv skyld.

Eller kanskje er det en slags omvendt form for heksebrenning? Før måtte kvinner brennes på bålet når de ble dømt av Kirken for å ha dratt til «Bloksberg» på sopelimene sine, for å ha seg med den hankjønnede Djevelen. Nå er det Djevelens likekjønnede på jorda som må stå til rette for sine og andres synder, i det mer moderne mediekrematoriet.