Gå til sidens hovedinnhold

Massemennesket blant sivilisasjonens ruiner

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jonas Stein har skrevet en anmeldelse av Asle Tojes nye bok, Gullbrikkespillet, som bygger på noen antagelser det går an å stille spørsmål ved. Han fokuserer på enkeltsaker i boken og kritiserer disse for manglende empirisk belegg, men ser ut til å miste av syne det store bildet som Toje maler for leseren.

Stein avviser Tojes konklusjon om at «Athos har sett bedre sivilisasjoner enn vår kollapse» ved å antyde at Europa i nåtiden er den beste sivilisasjonen i verdenshistorien. Han viser til Gapminder-prosjektet til Hans Rosling og boken Opplysning nå av Steven Pinker, som han virker sikker på at Toje ikke har lest – som om det er umulig ikke å bli overbevist av den.

Både Rosling og Pinker begrunner sin fremskrittsoptimisme med lister over teknologiske nyvinninger, som kan virke imponerende ved første øyekast. Men det nytter ikke å peke på slike datapunkter som bevis for fremskritt før vi har blitt enige om hvilket mål vi bør skride frem mot. Det er ikke sikkert at økt materiell velstand er den beste målestokken.

Som Sokrates sier i Platons Faidros: «Ett er å oppfinne tekniske ting, noe annet å bedømme hvilken skjebne, til gavn og til skade, oppfinnelsen medfører for dem som vil anvende den.» Arven etter Platon er for øvrig en viktig del av den sivilisasjonen som Toje beskriver forfallet av. Platon visste at det vi kan se og ta på ikke er det mest virkelige.

Historien om menneskets overgang fra det metafysiske verdensbildet som en gang preget vår europeiske sivilisasjon har nesten utelukkende blitt fortalt som en historie om fremskritt, som «menneskets utgang fra sin selvforskyldte umyndighet» (med Kants ord). Derfor er det svært vanskelig å få noen til å se at det ikke bare har ført positive ting med seg.

Stein nevner at Toje «roter» i norske middelalderruiner, men går raskt videre til å snakke om hytter og sommerhus. Det kan være fordi Toje faktisk har rett i at middelalderruinene ikke blir tatt så godt vare på. Rapporter og håndbøker utgitt av Riksantikvaren bekrefter at ruinene er i dårlig stand, og at «skippertak» er vanligere enn regelmessig vedlikehold.

I én av disse håndbøkene blir det også påpekt at kulturminnenes verdi ikke kan måles i kroner og øre. Verdien tillegges dem av «tids- og kulturbetingete verdinormer» som «forandrer seg i takt med idealer og holdninger i samfunnet». Hvis man har et rent materialistisk perspektiv, er det ikke lønnsomt å bevare slike minner. Det hever heller ikke levestandarden.

Men enda viktigere enn de fysiske ruinene av den europeiske sivilisasjonen er de åndelige og moralske ruinene. Spørreundersøkelser har vist at kristendommen har mistet sin stilling som utgangspunkt for et flertall av unge mennesker i Europa (samtidig som det har vært en økning i antall angrep mot kirker i Frankrike). Resultatet av dette er rotløshet, politisk og økonomisk liberalisme er ikke i seg selv i stand til å skape meningsbærende fellesskap.

Stein skriver at «de aller fleste landene har lagt bort den naive innvandringspolitikken som preget 90-tallet.» Hvis dette stemmer, har ikke den nye politikken gitt noe merkbart utslag på statistikken. I absolutte tall har den årlige innvandringen til Norge, inkludert fra ikke-vestlige land, økt siden midten av 90-tallet (med en topp i 2011).

Befolkningen i Europa mister altså troen på verdiene og tradisjonene våre, samtidig som vi tar imot en stor mengde mennesker som vi prøver å integrere i dem. Hvis folk fra hele verden kan bli europeere, må det være en identitet som er basert på verdier. Men når vi spør om hva som er europeiske (eller norske) verdier, er det ikke mange som kan gi et klart svar.

Da den foreslåtte «EU-grunnloven» ble debattert på begynnelsen av 2000-tallet, var det flere som påpekte at den ikke nevnte Europas kristne arv med ett ord. I de siste årene har økende polarisering i politikken vært et eksempel på at befolkningen er i ferd med å gli fra hverandre og bli fragmentert. Vi er ikke lenger enige om de store spørsmålene – hvordan kan vi da vente at vi skal være enige om de små?

Den spanske filosofen José Ortega y Gasset skrev om «massemennesket» som ikke er i stand til å bevare sin egen sivilisasjon. Han har lært seg å gjøre bruk av sivilisasjonens maskineri, men mislykkes fordi han er uvitende om dens grunnleggende prinsipper. Slike mennesker kan også vi ende opp som, hvis vi glemmer opphavet vårt.

Kommentarer til denne saken