Jeg har vært borte fra Tromsø i noen måneder nå med unntak av nydelige dager i Lyngen og Malangen i sommer. Tiden som trener for Tromsø Storm var innholdsrik, minnerik og også full av frustrasjoner. Først nå, mer enn åtte måneder etter at engasjementet var over, kjenner jeg på det irriterende fraværet av irritasjon.


Det er mye jeg savner fra tiden i nord. Først og fremst menneskene. Heiagjengen som satt bak trenerbenken på hjemmekampene. «You had my back» som de sier på utenlandsk.

Dugnadsgjengen. De gode klemmene fra nye bekjentskaper. Damelaget som sto i det til tross for drøye tap og en tidvis drøy svenske som pisket dem frem.

Men også – og det høres kanskje litt masochistisk ut: Jeg savner å kunne irritere meg over tilstanden i Tromsøhallen.

Hver eneste trening og hver eneste kamp ble en bekreftelse på en hjemmebane som et monument over elendighet. Da jeg kom til byen i fjor høst var det vanskelig for meg å forstå hvordan det var mulig for brukerne å akseptere tingenes tilstand. Men som jeg smertelig skulle få erfare; i Tromsø slår man seg stort sett til ro med at «slik har det alltid vært».

I oktober 2021 hadde jeg såpass optimisme i behold at jeg forsøkte å dra i gang en debatt med innlegget «43-åring uten fremtid» i Nordnorsk debatt. Jeg fulgte opp senere med et par forsøksvis velrettede lyskespark i «Tromsøhallen, Jesus og oss andre» og «Noen trener - andre trenerer».

Les også

43-åring uten fremtid

På det tidspunktet var min optimisme snudd til resignasjon – ikke minst etter å ha forsøkt å blåse liv i lokale politikere. Jeg sendte mail om Tromsøhallen til 47 kommunepolitikere, og fikk svar fra 10 av dem. 37 gadd ikke svare.

Ordfører Wilhelmsen svarte meg aldri personlig, men hans politiske rådgiver kunne fortelle at han gjerne møtte meg på Teams om 14 dager(!) En uke senere, ny mail fra assistenten: Wilhelmsen så ingen grunn til å møte meg ettersom jeg allerede hadde kontakt med Jarle Heitmann, en virkelig krumtapp i lokalpolitikken skulle jeg få erfare.

Heitmann inviterte meg med på møte i Rådhuset etter at han i belærende stil hadde gjort sitt beste for å plukke fra hverandre mine argumenter i en mail. Han åpenbarte seg som en usedvanlig ordrik kar som nok var litt i overkant fornøyd med å høre sin egen stemme og egne argumenter.

«Vi er for lengst i gang med å trekke konklusjoner og få gjort noe med det», skrev han den gangen. «Jeg tror det kommer til å skje veldig mye på kort tid» sa han til iTromsø i mars. I samme artikkel antyder han åtte år som en tidsramme.

«For lengst i gang» og «mye på kort tid» er tilsynelatende gjenstand for tolkning.

Ni måneder senere er han på hugget igjen etter å ha latt seg irritere. Han er svært misfornøyd med en overskrift i iTromsø. Han mener iTromsø-deskens tittelsetting har fordreid innholdet i artikkelen. Ham om det.

Les også

På lag med idretten

I «På lag med idretten» regner jeg med at Heitmann har valgt tittelen selv. I debattinnlegget er han svært misfornøyd med sin politikerkollega Sebastian Henriksen (H). Henriksen får så hatten passer, han levnes liten ære av Heitmann som enda en gang bruker flere ord på å irettesette andre enn å gå dem i møte med kreative løsninger. Du argumenterer ikke ustraffet med Heitmann.

Når jeg tar turen nordover for å besøke venner og kjente neste uke, grugleder jeg meg til gjensynet med Tromsøhallen. Det ødeleggende kunstdekket i hallen. Det totale kaoset i baneoppmerking. Murpussen som flasser. Taket som lekker. Er garderobe 5 fortsatt stengt på grunn av hærverk? Har noen fikset doen i garderobe 1?

Om åtte år får vi kanskje svarene, men da er jeg sannsynligvis like sliten som Tromsøhallen og får ikke oppleve det.

Lykke til uansett!