For oss rovdyrvenner er den årlige måsedebatten en påminnelse om hvor galt det går av sted når vi glemmer grunnleggende forhold i naturen. Ja, har vi mennesker rett og slett glemt å leve side om side med dyr? Har vi glemt naturens unike evne til selvregulering?

På den ene siden står måsekritikerne som mener byen er menneskets habitat, at privat eiendomsrett betyr rett til å fjerne reir og stiller spørsmåltegn om måseskit virkelig er et smilefjes fra Mattilsynet verdig.

På den andre har vi dyrevenner som kun er opptatt av de søte dyrenes levevilkår og henviser til norsk lov, Rødlista og forvalteransvar. De mistenker det er urgamle jaktinstinkter som vekkes til live når Skjalg Fjellheim ser en måse (eller en bodøværing).

Begge sider tar feil.

Sannheten er at vi ikke har gjort nok for å tilrettelegge for dyreliv i Tromsø sentrum.

Norge har nemlig mange flotte, men truede, dyr som ville være verdifulle bidrag til artsmangfoldet i sentrum.

Jeg håper vi får se den skarpsynte hønsehauken speide fra domkirketårnets spir. Eller en listig ilder bygge sine hi i Aunegården. Hva om fjellreven er like tilpasningsdyktig et urbant miljø som dens røde fetter? Ikke minst savner jeg havørnas majestetiske silhuett og er en hemmelig beundrer av hubroens glupske opportunisme.

Glem ikke at den eneste grunnen til at Tromsø er Norges måsehovedstad verken er klimaendringer eller kebabtilbud, men den kunstige mangelen på rovdyr med måse på menyen.