Gå til sidens hovedinnhold

Marinens veteraner blir ikke hedret

Hva innebar egentlig unnskyldningen til krigsseilerne, og hvilken heder har Marinens veteraner som beskyttet konvoiene etter beste evne fått?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Helmich Gabrielsens plass i Stavanger skal opparbeides og romme et minnesmerke over krigsseilerne. Nå inviteres kunstnere og landskapsarkitekter til kunstoppdraget og utformingen av uterommet. Fristen var 12. april.

I Stavanger kommunes utlysning av konkurransen leser vi følgende:

Uttrykket «krigsseiler» er betegnelsen på et besetningsmedlem om bord i norske handelsskip under de to verdenskrigene. Mange norske sjøfolk opplevde tøffe år på sjøen under disse krigene, og krigsseilernes innsats under 2. verdenskrig vurderes som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over den tyske krigsmakten. I etterkant av krigen ble ikke disses sjøfolkenes innsats hedret på samme måte som de som seilte i marinen, og det tok flere tiår før man fikk på plass ordninger som skulle hjelpe dem. Mange av sjøfolkene var skadet, fysisk og psykisk, men kunnskapen om og forståelsen for sjøfolkenes erfaring var liten innen helse- og sosial-tjenesten. I dag er krigsseilernes innsats anerkjent i den norske offentligheten, men det var først i 2013 at det ble gitt en offisiell beklagelse til krigsseilerne for den manglende offentlige støtte og forståelse de møtte i etterkrigs-Norge.

Den «gåtefulle» unnskyldningen

Etter en omfattende underskriftskampanje ble det gitt en offentlig unnskyldning til Krigsseilerne. I daværende forsvarsminister Strøm-Erichsen sin tale ble det gitt sprikende signaler om hvem hun regnet som krigsseilere.

Hennes referanse til 4500 døde tilsier en svært vid definisjon. Det er veldig vanskelig, eller umulig, å gi et eksakt tall på antall omkomne norske sjøfolk i krigsforlis under andre verdenskrig. For å komme opp i tapstall på 4500, inkluderte ministeren da marinens sjøfolk? Den norske marinen mistet nær 50 prosent av sitt mannskap under krigen, over 900 personer.

Historiker Bjørn Tore Rosendahl har en PhD i historie fra Universitetet i Agder med den artikkelbaserte avhandlingen: "Seafarers or war sailors? The ambiguities of ensuring seafarers’ services in times of war in the case of the Norwegian merchant fleet during the Second World War".

I en av sine publikasjoner i forbindelse med den offentlige unnskyldningen anfører Rosendahl følgende:

Få vil være uenige i at unnskyldningen var fortjent. Og gjenlevende krigsseilere uttrykte i tiden etterpå glede over denne offisielle handlingen. Selv om det bare er de aller yngste blant de som seilte under krigen som fortsatt lever, lever fortsatt smertene til mange av etterkommerne av de som gikk bort for lenge siden. For mange av dem har også et offisielt «unnskyld» en betydning.

Men i kjølvannet av forsvarsministerens tale kommer en rekke nye spørsmål opp. Spørsmål som gjør at det offisielle Norges unnskyldning neppe er å anse som et endelig punktum.

Jeg er etterkommer av en sjømilitær veteran som kjempet mot den tyske okkupasjonsmakten og som var i direkte kamphandlinger om bord i torpedojageren KNM «Draug» allerede 9. april 1940. Senere tjenestegjorde i undervannsbåt og fra primo september 1943 på flåtejageren HNorMs «Stord», til han fullførte sin kontrakt med Sjøforsvarets overkommando fra punkt til prikke inntil og dimitterte før julaften 1945 i Kristiansand S.

Hvilken heder og fikk han og hans marinekollegaer, dersom jeg ser bort at han sammen 29 marineveteraner fikk to kinobilletter i Filmteateret og en bok fra Stabenfeldt forlag under trampeklapp fra salen under premieren på Cornelius Ryan sin storfilm «Den Lengste dagen»?

Hva innebar egentlig unnskyldningen til krigsseilerne, og hva innebar hederen til Marinens veteraner som beskyttet konvoiene etter beste evne?

Ishavskonvoiene

Jeg har all respekt for de som seilte i konvoier i Ishavet. Det er mange helter som ble oversett etter krigen. Konvoiene til England og Russland betød mye mer for krigens utfall enn de sabotasjeaksjonene som filmatiseres, særlig de som forekom i Oslo-området.

I de arktiske farvann møtte veteranene et ishelvete med temperaturer ned mot 50 minusgrader! Blant alle konvoiene under 2. verdenskrig var ingen farligere enn de arktiske. Overlevende kan fortelle beretninger som får det til å grøsse kaldt nedover ryggen på de fleste.

Verdens verste reise

Den britiske statsministeren Winston Churchill kalte det "verdens verste reise". Nedisingen skal ha vært så ille at "man måtte se den for å tro det". Skipene ble innkapslet i is, noe som gjorde at flere av dem kantret av den tunge vekten. Foruten det ugjestmilde klimaet, rustet dessuten fienden opp angrepene.

Vestens moderne historie begynner på strendene i Normandie. Stedet hvor festtalene om frihet og demokrati faktisk får et innhold. Det er derfor D-dagen ikke bare er den lengste, men også den viktigste dagen.

Kommentarer til denne saken