Mandag samler fylkestinget i Troms og Finnmark seg i Vadsø. I dokumentene som foreligger til møtet kan man lese om den krevende økonomiske situasjonen storfylket står overfor frem til skilsmissen i januar 2024. Budsjettene på drift og investeringer vil møte store utfordringer de neste årene.

I denne situasjonen er det verdt å merke seg hva innstillingen til fylkestinget lyder på når det gjelder antall fylkestingsrepresentanter i de gjenoppståtte fylkene.

Fylkestinget fastsetter selv antall representanter. Det eneste kravet er at det skal være et oddetall som skal oppfylle noen minstekrav. Fylkestinget skal ha minst 19 medlemmer i fylkeskommuner som har under 150 000 innbyggere (som Finnmark), og minst 27 medlemmer i fylkeskommuner med mellom 150 000 og 200 000 innbyggere (Troms).

I sakspapirene til fylkestinget opplyses det at hver fylkestingsrepresentant i Finnmark koster 385.000 hvert år i møteutgifter og godtgjørelser, mens kostnaden i Troms er beregnet til 300.000 kroner.

I den akutte økonomiske situasjonen fylkeskommunen befinner seg i, med kutt i videregående skoler og kollektivreiser, burde det ikke mangle på motivasjon til måtehold når det gjelder utgifter til politikere. Men nei, fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (Ap) går inn for at fylkestinget i Troms skal ha 37 representanter, 10 flere enn kravet. Og at man i Finnmark skal ha hele 35 fylkestingsrepresentanter, hele 14 flere enn minstekravet.

For Finnmarks vedkommende er det verdt å merke seg at fylkets egen prosjektleder faktisk mener det godt kan være 29 uten at det går ut over representativiteten.

Det har vært for døve ører. Fylkespolitikerne sier nei til innsparinger på henholdsvis 5,4 millioner kroner i året i Finnmark og 3 millioner i Troms. Penger som kunne vært brukt på å styrke de få – men tross alt viktige - tjenestene fylkeskommunen har ansvar for.

Prioriteringene er selvfølgelig fullstendig hodeløse i en organisasjon som først bruker titalls millioner på å reversere og oppløse seg selv, og som deretter vil være avhengig av statlig pustehjelp de neste årene.

Troms og Finnmark bør legge seg på en minimumsløsning for politisk arbeid. 19 og 27 representanter for å styre det som blir landets to minifylker i folketall, er mer enn nok.

Men nok en gang frykter vi at man må konstatere følgende: Når det gjelder å levere argumenter for at fylkeskommunen bør legges ned som forvaltningsnivå, er det ingen som gjør dette bedre enn fylkespolitikerne selv fra sin egen boble.