Fullmånen blir formørket og innhylles i skyggen fra jorda. Men ikke helt, da en liten skalk på rundt 3% vil være synlig. Formørkelsen vises mot nord-vest fra klokka 8:18, og den er på sitt største klokka 10:03. Tre minutter senere forsvinner hele månen under horisonten, sett fra Tromsø. Lav måne gir gode fotomuligheter da man kan få med fjell og trær i bildet.

Begivenheten denne gang vises best fra nordområdene. Hele formørkelsen er synlig fra Svalbard. Sett fra Nordkapp og nordspissen av landet vil den formørkede månen krype langs havflaten i nord før den sakte klatrer opp igjen - et spektakulært syn hvis man har helt fri sikt mot nord og været blir bra. Lenger sør vil månen går ned i meget skrå vinkel, og fjell og andre hindringer gjør at måneskiven forsvinne mange minutter tidligere enn beregningene. Får vi klarvær vil starten av skuespillet fram mot maksimum være synlig for oss her i nord, ganske lavt over horisonten mot nord-vest. I Trondheim går månen ned kl. 8:55, lenger sør er det lite å se.

En måneformørkelse er ikke spesielt sjelden. Den er et naturfenomen som vi alle kan få gleden av å oppleve gjentatte ganger, med jevne og ujevne mellomrom. Den 31.januar 2018 var sist gang vi hadde klarvær her nord. Neste totale måneformørkelse som kan sees fra det norske fastland er i 2025, men da blir heller ikke hele formørkelsen synlig. I Norge må vi vente til nyttårsaften 2028 før vi kan observere et helt forløp av en total måneformørkelse.

Det er noen betingelser for at måneformørkelser skal inntref­fe. Sola, jorda og månen må stå på til­nærmet rett linje, med jorda i midten. Jorda belyses som kjent av sola og kaster samtidig en skygge etter seg. På de tidspunktene da fullmånen treffes nøyaktig av denne skyggen, inntrer formørkelsen og månen blir kledd i mørke. Den er synlig overalt på jorda der månen er over horisonten, i motsetning til en solformørkelse som bare er syn­lig innenfor et avgrenset område av jordas dagside der månens skygge pas­serer forbi.

En total måneformørkelse starter med at den ene siden av fullmånen begynner å mørkne gradvis før den glir inn i skyggen, og den buede formen til jordskyggen kan tydelig observeres. Her har vi ett av de tidligste bevisene på at jorda er rund, noe bl.a. den berømte matematikeren Pytagoras (ca. 500 f.Kr.) bemerket. Jordskyggen er ikke helt skarp, noe som både skyldes at jorda har atmosfære og at sola har en viss ut­strekning, - den er ikke et punkt.

Ved maksimum kan den formørkede delen av månen få et blodrød skjær eller bare bli mørkegrå.

Måneformørkelser kan også skje andre steder i solsystemet vårt, og dette har hatt stor betydning for vitenskapen. Planeten Jupiter er den største planeten og har 4 store måner som er lett synlige i teleskop. Dermed blir det mange måneformørkelser. Den innerste månen heter Io, og har en omløpstid på bare 42,5 timer. Den snurrer rundt Jupiter omtrent i samme plan som Jupiter selv beveger seg rundt sola, noe som betyr at Io ofte formørkes av skyggen fra Jupiter. Den danske astronomen Ole Rømer studerte på 1600-tallet disse regelmessige formørkelsene. Han arbeidet med disse observasjonene ved observatoriet i Paris og oppdaget at tiden som gikk mellom formørkelsene ikke var konstant. Snarere varierte de med flere minutter avhengig av jordas avstand i forhold til Jupiter. Siden han var ganske sikker på at omløpsperioden til Io faktisk ikke endret seg, utledet han at dette var en observasjonseffekt.

Ole Rømers geniale hypotese var at effekten skyldtes at lyset beveger seg med en hastighet, og han beregnet ved bruk av geometri at lyset ville bruke ca. 22 minutter på å ferdes en distanse som tilsvarer diameteren på jordas bane rundt sola. Dette tilsvarer omtrent 220 000 km per sekund i moderne enheter, som er 26 % lavere enn den sanne verdien som vi i dag vet er 299 792,458 km per sekund, og regnes blant naturens viktige konstanter. Rømers teori var kontroversiell på den tiden han annonserte den, og den ble endelig bekreftet først to tiår senere.

Måneformørkelser kan enklest ses med det blotte øye, men bruk gjerne en prismekikkert. Et kamera med telelinse og stativ er alt du trenger om du vil ta gode bilder av det som skjer. Ekspone­ringstidene vil måtte varieres ganske mye, alt etter hvor mye av månen som er formørket. Er månen helt formørket, kan eksponeringstidene ligge rundt 1-4 sekunder. Den store utfordringen vil være å kunne fange inn den rødlige måneskiva med nordlys omkring. Meg bekjent har ingen klart dette til nå.