Det minste man kunne vente av en slik uttalelse fra et kommunestyre, er at den argumenterte for og mot et vern. Slike argumenter finnes ikke ikke i uttalelsen, med mindre man aksepterer «det ikke er behov for den» som et motargument.

En stor del av uttalelsen handler om saksbehandlinga, og at lokalbefolkninga ikke er hørt. Jeg har tillit til at styresmaktene i behandlinga av et slikt vern ville fulgt spillereglene. At høringsrunden ville komme i sin tur. Men at man skulle få anledning til å uttale seg før det forelå et forslag, er vel for mye å forlange, slik jeg ser det.

Storfjord-ordføreren har i et intervju uttalt at dersom det blei etablert en nasjonalpark i området ved Treriksrøysa, kunne man bare glømme å få godkjent nye skuterløyper i området, og særlig den over kommunegrensen til Målselv. Å få etablert ny skuterløype var altså kronargumentet hans for å si nei til vern.

Det er det eneste argumentet mot vern jeg har sett fra det holdet. Ei skuterløype!

Uttalelsen er blotta for konkrete påpekinger av hvilke hindringer for folks bruk av naturen et vern vil ha. Ikke én! Sannheta er vel at folk vil kunne bruke området som før, såfremt de tar hensyn til mennesket bare er en liten del av alt liv på kloden. At vi er ikke alene. Mållaust liv har óg e meining du lyt sjå og akta på, skreiv Einar Skjæraasen.

Sett med andre øyne, kanskje med øynene til reinsdyrene som har kalvingsland her, eller med øynene til viltet som lever her under marginale forhold vinterstid, er det kanskje åpenbart at området bør vernes. Dyra blir aldri spurt i en høringsrunde.

Eller sett med øynene til de som er bekymra for naturødeleggelsene verden over, og hvordan leveområdene til planter og dyr ødelegges i katastrofalt tempo. Også i Norge. Av mennesket.

Ifølge Miljøstatus er statusen for inngrepsfri natur i Norge dårlig, og utviklinga negativ. Siden år 1900 har de villmarksprega naturområdene blitt redusert fra omkring 50 prosent av landarealet til cirka 11,5 prosent i januar 2018. Bare fra 1988 til 2018 blei den villmarksprega naturen i Norge redusert med om lag 2080 kvadratkilometer. Det tilsvarer 5,3 prosent. Men vi kjører på. Vi vil erobre stadig nye villmarksområder med våre støyende kjøredoninger, gravemaskiner og kraftledninger.

Norge skal elektrifiseres. Alt skal gå på strøm i framtida. Alle som mener å vite noe om det, hevder at det kreves enorme mengder med elektrisitet. Enorme mengder! Vindmøller med tilhørende veger ødelegger stadig mer inngrepsfri natur. De skaper problemer for planter, folk, fugler og andre dyr. Men de gir strøm! Og vi trenger jo strøm. Mye strøm. Mener ekspertene.

Strømsparing var på moten for mange, mange år sia. Den gangen jeg var liten gutt. I min barndomsheim skulle utelyset kun brukes når noen skulle ut eller inn. Å lese på senga om kvelden med lyset på hadde mitt faderlige opphav ikke sansen for. En lesehest som meg måtte pent akseptere at lyset skulle være slokt nå man krøp under dyna. Løsninga blei lommelykt under dyna. Det var nok ikke mye å spare på det. Men faren min fikk aldri vite om den aktiviteten i seine kveldstimer.

Et enstemmig kommunestyre i Storfjord sa i april 2016 nei til en rekke foreslåtte kraftutbygginger i Storfjord i regi av Storfjord Kraft AS, med Statskog og Troms Kraft som eiere. Bare ett elvekraftverk slapp gjennom nåløyet. Det på kommunegrensen mellom Storfjord og Kåfjord. Det var en jubeldag i Storfjord. Noen mente dagen burde innføres som lokal flaggdag.

Etter dette vedtaket trekte Storfjord Kraft AS konsesjonssøknaden. På ubestemt tid.

Hvorfor var folk så glade?

Jo, kraftutbygging i det omfanget som var planlagt, ville i særlig grad få betydning for livet i og ved elvene. Folk som bor her, er glad i naturen sin, og vil ikke at den ødelegges.

Signaldalelvas Grunneierlag skriver i 2016 i en uttalelse at i sum er de planlagte utbyggingene svært alvorlige for fiskebestandene i vassdraget, og spesielt avgjørende for gjenoppbygginga av en antatt utrydda villaksbestand. Laget viser også til at i forhandlinger med Storfjord kommune og ved opplysninger på folkemøter ble det fra utbyggerens side forsikra om at man etter 1980-utbygginga ikke ville forslå ytterligere inngrep. Ei forsikring som fort blei glemt.

Kitdal Jeger- og sportsfiskerforening peker i sin uttalelse i forbindelse med planene på at ei planlagt tørrlegging av elver i Breidalen vil få enorme negative konsekvenser på botanikk, fugler, insekter og småviltet i dalen. Foreninga viser også til at utbyggeren ikke har gjennomført noen tiltak i henhold til konsesjonsvilkårene etter forrige utbygging. Ikke noen!

Ordføreren i Storfjord, Geir Varvik (H), har i et avisintervju vist til kommunestyrets nei til Storfjord Krafts planer, og at han ikke har fått noen informasjon som skulle tilsi at planene ville bli tatt fram igjen.

Trur han kanskje at utbyggingsplanene er skrinlagt for godt? Har han ikke lært noe om kraftutbyggerens troverdighet?

Hvis man løfter blikket litt, iallfall lenger enn til neste kommunestyrevalg, ser man at det kommer utbygginger, både i dette området og andre områder i Storfjord. Et kommunestyre-nei betyr lite. Det har man sett i Tromsø og fleire andre steder i landet. Kommunene overkjøres.

Vi må ha strøm til datasentrene som kommer mange steder, til batterifabrikkene, til Teslaene våre, til boligene med alskens elektriske dubbeditter og oppvarma oppkjørsel, til luksushyttene som kan ringes varme. Og til jacuzziene som vi gjerne har på hytta. Og til elektrifisering av oljeplattfomene. Slik at utslippene fra gasskraftverkene som nå forsyner plattformene med strøm, flyttes til EU og gjør Norges oljeindustri grønnere.

Man må være bra naiv om man trur at Storfjord Kraft ikke kommer til å ta fram planene sine igjen. Det er bare et spørsmål om tid. Søknaden blei trukket på ubestemt tid.

Men for livet i og rundt elvene i Treriksrøysa-området er det nok allerede for seint. Det blir et offer for Utviklinga.

Politikere har andre prioriteringer.