Gå til sidens hovedinnhold

Maktens tinder

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er flere definisjoner eller forståelser av ordet politikk. Ordet kommer av gresk og betyr det som angår byen eller staten. En definisjon er at politikk handler om fordeling av goder og byrder ved bruk av makt. En vid definisjon av politikk er at det dreier seg om alle sosiale forhold som innebærer makt, styre og autoritet mens en snever definisjon er at politikk er offentlig beslutningsaktivitet og de rammene som leder individers og gruppers handlinger fram til offentlige vedtak.

Idiot kommer av det greske ordet idiotis og betyr «en person som ikke er interessert i politikk». Samfunnet består da slik jeg forstår det av politikere og en god del idioter. Intuitivt kan man jo stusse over dette, for det er enkelte ganger man hører på Dax18 at det er motsatt. Nå viser det seg at ordet har flere relaterte betydninger som f.eks. «en person uten yrkeskunnskaper» eller «en vanlig innbygger» hvis man legger det latinske ordet idiota til grunn, som betyr «egen» eller «privat». Da nærmer vi oss litt i og med at politikere jo også er vanlige folk og de er som regel uten yrkeskunnskaper. Politikere er altså idioter de også i latinsk forstand. Da gir Einar Førdes berømte utsagt «Vi er alle sosialdemokrater» mening ved at vi logisk kan konkludere med at vi alle er idioter. Vi vet jo at den folkelige og feilaktige betydninger av idiot er en nedsettende personkarakteristikk, men den betydningen brukes selvfølgelig ikke her.

Uansett, makt står sentralt i definisjonene. Statsviteren Robert A. Dahl treffer spikeren på hodet når han beskriver makt som «A har makt over B i den grad A får B til å gjøre noe han/hun ellers ikke ville gjort». En mer akademisk beskrivelse er at makt er evnen til å nå sine mål, om så mot andres vilje og interesser, og kan også bety å ha autoritet eller myndighet over noe.

Setter man ti politikere sammen vil vi ha en gruppe med ti forskjellige meninger, og det gjelder ikke bare venstre. Men en ting er de enige om: De vil alle ha makt. Noen politikere blir rent høystemte når de hevder at målet med å være politiker er å ha makt. Andre er mer dempet og snusfornuftige når de hevder at det er nødvendig med makt for å nå sine politiske mål. Derfor kjemper alle politiske partier om regjeringsmakt, bortsett fra FrP som syntes det var kjedelig å ha makt og trampet ut av regjeringskontorene. De syntes det er morsommere med intern konkurranse om utspill som terger venstresiden mest enn å styre landet. Og det er vi glade for.

Den 15. mars 2020 må være starten på en luksusperiode for politikere i posisjon. De må ha fått en nådegave av dimensjoner når de plutselig står i en maktposisjon der de får lov til å bestemme over oss alle. De fikk bestemme at vi ikke fikk lov å klemme våre barnebarn, vi fikk ikke besøke vår gamle mor på sykehjemmet. Vi fikk ikke lov til å drikke vin på café og vi fikk heller ikke lov til å gå på jobb, hvis vi fremdeles hadde en. Høyresidens mantra om valgfrihet er midlertidig valgt bort og illustrerer ironisk av valgfrihet ikke finnes.

Tenk å få bestemme alt dette og ingen protesterte. Jo, bortsett fra jussprofessor Hans Petter Graver, den gledesdreperen, som nesevist pekte på at regjeringen brøt grunnloven da de bestemte at en sølle helsedirektør fikk avgjøre brudd på menneskerettighetene. En og annen politiker tok den helt ut i rusens glede, for eksempel Raymond Johansen da han langsomt og med trykk på hvert ord ga høyrestatsminister Solberg inn med teskjeer at han ikke ville etterkommen regjeringens restriksjoner i Oslo. Det ville han som arbeiderpartimann bestemme selv. Det var en fryd for både psykologer og statsvitere å være vitne til maktkampen.

En helt annen skjebne ble opposisjonen til del den 14. mars 2020. Uansett hvor høyt de prøvde å rope ble det med sordin i støyen fra posisjonens skrallende ordre. Og raskt la de seg i folden med Freudiansk rasjonalisering da de sa at de, opposisjonen, måtte støtte posisjonen i alt, inkludert grunnlovsbruddet, av hensyn til nasjonens ve og vel. Nå 14 måneder senere snakker de fremdeles med lav stemme, selv om de har begynt å opponere litt. Det skal bli spennende å se om de har tatt skade på sin politikersjel, og om skaden er varig. Det er i så fall et forsonende trekk. Det er større grunn til å bekymre seg over posisjonen som har fått bestemme i fri dressur like lenge. Er det slik at de vil oppleve støyende stillhet den dagen de ikke lenger får lov til å herje med oss fordi pandemien er over, ikke ulikt den tomhet man føler når det blir stille etter stormen? Ikke så å forstå at jeg tror verken Solberg aller Johansen nøt å plage folk med restriksjonene sine. Jeg påstår heller ikke at restriksjonene ikke har vært nødvendige i et virusperspektiv. Langt ifra. Men de hadde antagelig det samme resonnement som foreldre hadde på 1950-tallet da de ga barna et klaps på baken, i beste biskop Hallesbys ånd, at de man elsker tukter man.

Både høyrestatsminister Solberg og arbeiderpartibyrådsleder Johansen beordrer oss nå gradvis til å klemme våre barnebarn igjen og ta et glass vin på cafe. Det er vanskelig å tolke deres følelser, de er som kjent private. Men på den ene side bruker de fremdeles sin makt til å be oss om å gjøre det vi gjorde før pandemien men på den annen side ser de antagelig at det snart er slutt på moroa. Vi ser lyset i tunellen sier de. Bare en motbakke igjen sier de også. De tolker antagelig lyset i tunellen som glødende lys fra helvete der den kjedelige kjekling med opposisjonen om budsjettposter, oljeutvinning og grønne arbeidsplasser igjen skal prege hverdagen.

Oppsummert kan man vel si at makt hadde idiotene over oss fordi de fikk oss idioter til å gjøre noe som vi ellers ikke ville gjort. Politikk er jo som kjent å fordele goder og byrder med bruk av makt. Men etter den søte kløe kommer som kjent den sure svie. Og de kan i hvert fall sitte foran peisen og fortelle barnebarna sine om den gangen de satt i posisjon og kunne gjøre hva de ville.

Kommentarer til denne saken