«Mageplask». Det er begrepet som går igjen når politisk uavhengige nordnorske kommentatorer karakteriserer Støre-regjeringens politikk for Nord-Norge hittil. Det er ikke uten grunn.

Enten det gjelder Andøya, «løsningen» på Nesna som ingen parter egentlig vil ha, eller fylkesoppløsningen av Troms og Finnmark hvor både økonomi og spørsmålet om Alta har blitt dundrende hodepiner.

Nord-Norge-banen skulle være beviset på at regjeringspartiene ikke lar seg skremme av å bruke penger i størrelsesorden tre-fire forsvarsbudsjetter på en jernbane gjennom Troms. Nå er hele prosjektet avspist med 20 millioner kroner de neste fire årene til utredning. Samtidig har regjeringen kuttet en kvart milliard kroner til veibygging i sitt første statsbudsjett.

Nordområdepolitikken skulle få «en ny giv» med AP, SP og SV. Joda, regjeringen har kuttet i nordområdemidlene med mange millioner sammenlignet med Solberg-regjeringens budsjettforslag.

Uansett hva man måtte mene om hvert enkelt av løftebruddene, så er de samlet sett et problem ikke bare for AP, SP og venstresiden. Det undergraver tilliten til alle politikere når noen lover så mye i en valgkamp som de vet at de ikke kommer til å innfri.

På tross av alt dette, våger jeg likevel å være forsiktig optimist på Nord-Norges vegne, fordi utgangspunktet er meget godt. Den sterke veksten og jobbskapingen i nord har de siste årene utkonkurrert resten av landet, for ikke å si det europeiske kontinentet. Nord-Norge er inne i en gullalder hvor det skapes store verdier og fantastiske resultater av nordnorske bedrifter og arbeidsfolk. Samtidig er det nettopp mangelen på sistnevnte som er den største trusselen mot landsdelens videre positive utvikling nå.

Støre-regjeringens store oppgave blir å ta stafettpinnen videre. Nå må den sterke jobbskapingen omsettes i befolkningsvekst. Til det trengs kraftfulle og ekstraordinære tiltak rettet inn mot mot unge mennesker både i og utenfor landsdelen. Det handler om utdanning og kompetanse, pluss legge til rette for muligheter i nord som man ikke finner andre steder. Nord-Norge må bli en foretrukken region for de som vil satse.

Om regjeringen har startet med et mageplask i nord, så betviler jeg ikke regjeringspartienes gode intensjoner for landsdelen. Fortsettelsen kan derfor bli langt bedre. Da må man ta tak i de store utfordringene som virkelig teller for folk.

Jeg vil derfor i første møte med Nord-Norge-benken på Stortinget invitere til et samarbeid på tvers av partiene om virkningsfulle tiltak som vi alle kan enes om og som kan bidra til felles målsettinger: At Nord-Norge oppnår sitt fulle potensial som en folkerik og skapende region for hele landet.