Jeg kan berolige med at Høyre og Arbeiderpartiets posisjon mot å gi våpen til land i krig ikke har hatt noe med Stalin å gjøre. Prinsippene som styrer norsk våpeneksport er nedfelt i et stortingsvedtak fra 1959, som fastslår at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig. Det var dette prinsippet som blei brutt svært raskt i februar 2022, med litt ulik begrunnelse fra stortingspartiene.

Les også

Stalin lever i partiet Rødt


Bak Rødts beslutning om å ikke støtte våpenforsendelse til Ukraina var en bekymring for at krigen skulle spre seg til flere land. Vi framholdt også at det er uklart om det å sende våpen ville gjøre oss til en medkriger-stat eller ikke. En annen viktig avveining var om Norge kunne spille en annen rolle for å få på plass en fredsløsning.

Vi ser at Tyskland akkurat nå diskuterer om de skal sende stridsvognene som er øverst på Ukrainas ønskeliste fordi de er redde for å bli involvert i krigen. Rødt er altså ikke aleine om å gjøre avveininger av dette slaget, det gjøres av alle land og i alle partier.



For mange av oss i Rødt som nå har endra syn har det lite og ingenting med Stalin å gjøre, men handler om krigens gang. Ukraina trenger våpen for å forsvare seg mot Putins voldsomme angrep – særlig luftangrep. Flere i Rødt mener nå at Norge bør sende defensive våpen i form av antiluftvern og antitankraketter, aller helst utenfor våpenstøtteordninger styrt av Nato. Bare ved å presse Putin tilbake, er det mulig å få til reelle fredsforhandlinger. Andre i Rødt er uenige i dette, og mener at det ikke er våpen Ukraina mangler, men støtte og initiativ til fredsforhandlinger.

Det vi i Rødt er enige om, er at vi fordømmer Russlands grovt folkerettsstridige invasjon av Ukraina. Rødt har hele tiden støtta dem som nå forsvarer seg mot Putins soldater og kjemper for sin frihet, selvstendighet og demokrati. Vi er helt enige om å støtte Ukraina politisk, økonomisk og humanitært, og vi har foreslått enda strengere sanksjoner mot både russiske myndigheter og mot de russiske oligarkene.

Vi har vært tydelige på at ansvaret for angrepskrigen og bombingen ene og alene ligger på Putin-regimet. Det finnes ingen argumenter, ingen sikkerhetsinteresser, interessesfærer eller andre påskudd, som kan bortforklare folkerettsstridig angrepskrig og de enorme menneskelige lidelsene krigen medfører. Derfor må Putin stilles til ansvar, og Rødt har foreslått å ta grep som gjør at Norge kan utstede en internasjonal arrestordre og få han straffet for krigen i etterkant. Hvordan dette kan kalles en pro-Putin-linje, slik Tjønn hevder, er vanskelig å forstå. Vi har også partier i Norge som nekter å gå inn for FNs atomvåpenforbud. Disse stiller seg gjerne fremst for å sende mer våpen til Ukraina, samtidig som de peker på oss fordi vi la oss på en fredslinje umiddelbart etter invasjonen.

Rødts vekst de siste åra er tufta på kampen mot Forskjells-Norge. Tjønns fantasifoster er at den kampen bare er krydder på det som er Rødts egentlige kamp for et maoistisk diktatur. Jeg oppfordrer alle som blir urolige av Tjønns urimelige påstander til å lese arbeidsprogrammet til Rødt.

Jeg ser fram til videre utenrikspolitisk debatt, i og utenfor Rødt. På landsmøtet i april skal vi bestemme oss for om vi holder fast på linja om å ikke sende våpen til land i krig, eller om vi nå bør støtte det ukrainske folkets frigjøringskamp ved å bidra med våpen, i tillegg til den politiske, økonomiske og humanitære støtten vi allerede står bak. I mine øyne er begge deler legitime standpunkt, og ikke et mål på hvor mye man hater Putin. Så enkel er ikke verden.