Gå til sidens hovedinnhold

Må man være samisk for å undervise i samisk?

- Jeg foreslo en gang at jeg kunne ta et samisk- kurs, for å selv undervise i samisk, sa en norsk lærer til meg nylig. Jeg sa det halvt på spøk og alle andre på jobb flirte det vekk. Er ikke det rart?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Foranledningen var at vedkommendes skole over lang tid hadde slitt med å få tak i noen til å undervise i samisk. Siden 1992 har samisk og norsk vært likeverdige språk i Norge og skolene plikter å tilrettelegge for samisk undervisning for elevene som har rett til det.

Men selv med gode lønns- og arbeidsbetingelser slet denne barneskolen med å få tak i folk. Det å få en av de fast ansatte norske lærerne til å ta videreutdanning i samisk, føltes ikke som en naturlig løsning.

Dette er en enkel anekdote, men jeg lurer på om det eksisterer en implisitt forståelse i Norge om at man må være samisk for å undervise i samisk. Mens man slettes ikke må være spansk, engelsk, tysk eller fransk. Hvorfor er det sånn?

Kommentaren min er ikke et forslag om å hive noen kurs på folk for å få dem til å stotre frem samiske gloser foran forskrekka barneskoleelever. Det er heller en undring over at samisk ikke er en naturlig del av vårt felles kultur- og kunnskapsgrunnlag i Norge.

For det er vel ingen grunn til at Abbas fra Bergen via Damaskus, eller Solveig fra Oslo via Greåker, ikke skal kunne undervise i samisk språk og kultur, forutsatt at de tilegner seg relevant kompetanse. Eller?

Grunnen til at jeg begynte å gruble på dette er at jeg før helga hadde gleden av å anmelde konserter til to strålende artister på Riddu Riđđu festivalen. Ozas og Kajsa Balto. I tillegg gjorde jeg en del forarbeid for en anmeldelse av Emil Kárlsen, som dessverre ikke ble noe av på grunn av tidspress. Men debutplata hans har jeg et meget positivt inntrykk av.

Alle disse artistene fremfører sine tekster på nordsamisk.

Jeg anmeldte musikken, og uttrykket, men kunne ikke anmelde tekstene.

Jeg er nemlig episk inkompetent på nordsamisk.

Og andre samiske språk for den saks skyld. Jeg har gått på ungdomsskole i Porsanger kommune i Finnmark, en kommune med en relativt stor andel samer i befolkninga. Og der var en del løsrevet samisk i skolen for oss som ikke hadde krav på opplæring også i min tid. Men på langt nær nok til at man utviklet noe naturlig øre for språket.

I Drammen, Trondheim, eller for den saks skyld Tromsø, er det mest i den samiske uken i februar at de ikke-samiske elevene eksponeres for språket. Det legger ikke akkurat godt grunnlag for nysgjerrighet og vedvarende engasjement.

Det har blitt diskutert opp og i mente hvordan man kan rekruttere flere samisk-lærere. Det er ingen enkle svar her. Men jeg kan garantere at utredninger om sektoranalyse og kommunale handlingsrom ikke kommer til å få flere unge mennesker til å drømme seg til et femårig utdanningsløp.

Kultur, derimot, har en uant kraft i seg til å inspirere og motivere. Og jeg tror at vi må ha kraftig kulturendring hvis vi ønsker at også ikke-samer skal kunne bidra til undervisningen i samisk språk og kultur.

Vi kan starte med at majoritetssamfunnet må ta innover seg at den samiske kulturen er en leverandør av høykvalitets kunst- og kulturuttrykk. De fortjener å få plattformer for mainstream-eksponering også utenom Stjernekamp og Melodi Grand Prix. Som musikkjournalist blir jeg tidvis ganske irritert over hvor liten plass den samiske musikken har på alle flater.

Se bare på Kajsa Balto: hennes musikk burde vært topp-valg for listing på NRK P1s lister. Emil Kárlsen likeså. Ozas kunne glatt stått på scenen på Operaen sammen med sitt jazzband. Helt objektivt er dette noe av det mest interessante og vitale vi har på musikkscenen i Norge i dag.

Jeg er overbevist om at hvis vi på nasjonale flater hadde mer og større tilgang til samiske kulturuttrykk, hadde det ikke vært fremmed for verken Abbas eller Solveig å ta del i språket og kulturen.

Nå lufter jeg noen tanker her, vel vitende at premissene for denne debatten må legges av det samiske samfunnet selv. I det samiske samfunnet må det eksistere et aksept og en invitasjon for at ikke-samer også kan formidle og undervise i samisk språk og kultur. På samme måten som det har oppstått en aksept for at den den nye generasjonen av urbane samer får definere sin egen identitet der internasjonale impulser får plass i en tradisjonell kultur, som har et sterkt behov for å beskytte sin egenart.

Folk jeg har snakket med på Riddu Riđđu pekte på at flere ting må eksistere samtidig for å sikre fremtiden til det samiske språket - et sterkt vern av tradisjonskunnskap og en aksept for nye løsninger, som kanskje inkluderer noen kompromisser.

Med diskusjoner angående immaterielle kulturrettigheter i emning har vi nok en spennende, og kanskje til og med spent tid i vente akkurat på det området. Men det er også da den mest interessante kunsten oppstår.

2022 er startskuddet for FNs urfolkstiår. Jeg håper at våre nasjonale scener og medieflater legger til rette for at størst mulig del av den norske befolkninga får oppleve og omfavne den vitale samiske kulturen. Og sliter de med å finne frem så kan de få hjelp med programmet fra Riddu Riđđu-festivalen.

Kommentarer til denne saken