Da det rett og slett ble alt for dyrt å bo i Tromsø, flyttet familien på fire fra byen. I fjor gikk folketallet i ishavsbyen i minus, etter tiår med solid vekst hvert eneste år. Er Tromsø i ferd med å prise seg ut som attraktiv by å bo i?

Camilla Walnum og Stig Knudsen tok med seg barna og flyttet til Sørreisa. Der ventet både jobb og boligtomt på lærerparet. De spøker med at de ville blitt i Tromsø dersom de hadde vunnet i Lotto. I Sørreisa har de bygd stor enebolig til 4,5 millioner. I Tromsø ville en tilsvarende bolig kostet nesten det dobbelte. Her ville de knapt fått 70 trange kvadratmeter for den summen. Må familier i etableringsfasen, eller familier med flere barn, vinne i Lotto for å kunne bo skikkelig i Tromsø?

Familien Walnum/Knudsen er ikke de første som drar. Og de blir garantert ikke de siste. Nordlys har hatt flere reportasjer om unge par som tar med barna og flytter på grunn av kostnadsnivået i Tromsø. Boligprisene teller nok mest, men det bidrar heller ikke til bolyst når kommunepolitikerne tvinger stadig flere avgifter på innbyggerne.

Har Tromsø kommune en boligpolitikk? Hvem styrer i så fall den?

Dette er typisk Tromsø: gammelt hus med hage selges. Endelig salgspris blir langt over prisantydning. Eiendomsinvestor har handlet. Kort tid etter kommer gravemaskinene, river huset effektivt, og snart popper det opp fire-fem grønnbrune kassehus på tomta. Disse kassene, like sjarmerende som kaserner i en hvilken som helst militærleir, er en kjapp og billig vei til maksimal profitt for utbyggerne, samtidig som de forflater ethvert bomiljø.

Når dette får lov å pågå, er det til dels på grunn av den politiske trylleformelen «fortetting», et begrep med stor psykologisk makt i kommunestyresalen, og dels fordi trivsel i bomiljøene ikke er noen uttalt målsetting i Tromsø.

Det er utbyggere og spekulanter som driver boligmarked og utvikling i byen, selv om sektoren skriker etter politisk styring.

Ordfører Gunnar Wilhelmsen vil kjøpe tomter, blant annet ved Åsgård, og har uttalt at dette kan brukes til å bygge boliger i kommunal regi. Det er bra, for det er en kommunal oppgave å gi hjelp og tak over hodet til vanskeligstilte.

Men Tromsøs problem er i ferd med å bli mer enn mangel på kommunale boliger. Når folk med vanlig jobb og inntekt likevel ikke har råd til, eller får lån til, å kjøpe seg husvære med plass nok til familien, ja da reiser de fra byen.

Da Nordlys skrev om sykepleieren som fikk avslag på boliglån på grunn av prisnivået i Tromsø, fikk jeg overraskende mange henvendelser fra folk som fortalte akkurat samme historie. Felles for dem var at alle var familiefolk med flere barn, alle var i jobb, det var par hvor begge var i helt vanlige jobber med helt vanlige inntekter, men å kjøpe seg egen bolig i Tromsø var umulig på grunn av prisnivået.

Hittil har det vært et lite påaktet problem at kommunen mister innbyggere den trenger: barnefamiliene. For innbyggertallet har de siste tiårene økt «så det suser», for å låne en velkjent betegnelse fra boligmarkedet. Nå kan det være slutt på folkeveksten. Samfunnsforsker Jonas Stein ved UiT sier til Nordlys at Tromsø ikke kommer tilbake til tida hvor det ble bygd fem nye barnehager på to år. Kommunens innbyggere blir eldre, antall barn og unge under 20 år synker.

Forgubbing i Tromsø også? Neppe med det første. Men kommunen kan ikke sette sin lit til at gevinster fra Lotto får folk til å bli her.