NRKs nye serie «Vi lover et helvete» belyser noen vesentlige samfunnsforhold i Nord-Norge bedre enn hundre politiske kommentarer kan gjøre.

Serien handler om kjærlighetsforholdet mellom Daniel og Elin i den fiktive finnmarksbygda Utfjord.

Han, en drop out fra ingeniørstudier ved UiT, som sitter fast i en uplanlagt livssituasjon i en i nordnorsk bygd.

Hun en flink jusstudent i Tromsø, men tett knyttet til hjemstedet Utfjord – som føler seg både forpliktet og fanget av sine samiske tradisjoner.

Begge har utfordrende fremtidsutsikter. Og det som er igjen av fremtidsutsiktene konkurrerer tilsynelatende med hverandre.

Gutt møter jente. De forelsker seg. Så kommer gruva til bygda. En fortelling tydelig inspirert av konfliktene rundt kobbergruva i Repparfjord.

Økonomiske motsetninger, etniske motsetninger, politiske motsetninger, familiære motsetninger kommer så i veien for kjærligheten.

«Vi lover et helvete» er først og fremst en kjærlighetshistorie, og det gir den et enormt spillerom til å ta tak i de store interessekonfliktene i et nordnorsk distrikts-samfunn.

Og disse konfliktenes virkninger på individers liv. Som er det eneste som betyr noe, til slutt.

Det er også kjærlighetshistorien som gir serieskaperne rom til å utfordre oss båsene som vi havner i, og hvordan de river oss fra hverandre.

De river Daniel og Elin fra hverandre. Men de river også opp lokalsamfunn som sliter økonomisk, demografisk og kulturelt.

Daniel og Elin er allegorier – men de oppleves også som ærlige skildringer av feilbarlige mennesker. Derfor betyr de også noe mer enn sin egen symbolverdi.

Hadde serien bare handlet om konflikten mellom reindrift og industri, hadde den vært for polemisk.

Hadde den handlet om gutter som blir igjen i bygdene, mens jentene drar – hadde den vært for deprimerende.

Den handler om én gutt – en veldig frustrert ung mann som føler seg forlatt av både sin egen far og av storsamfunnet. Han sprer galle på sosiale medier, samtidig som han tar vare på sin syke mor.

ROMEO OG JULIE: Daniel og Elin er stormforelsket men har oddsene imot seg i den nye NRK serien «Vi lover et helvete»

Den handler om ei jente – en veldig frustrert ung jente, som skal ta over reindrifta til sin far, men føler seg motarbeidet av storsamfunnet. Hun både forakter og misunner sin søster som er mer komfortabel med en tradisjonell samisk kvinnerolle.

Serien handler om å være i skvis mellom sine idealer og virkeligheten. Og den tillater begge hovedpersoner å ta feil, gjøre feil, være feil.

«Vi lover et helvete» står produksjonsselskapet Fenomen bak, samme selskap som laget storsuksessen «Rådebank». Og som med «Rådebank» har man klart å ta utkant-ungdommen på alvor. Disse unge menneskene som faktisk er knyttet til de stedene de kommer fra.

De ser ikke på disse stedene som bakstreverske bakevjer man fortest mulig skal dra fra.

Men serien underkjenner ikke de konfliktene som eksisterer på mange slike steder. Ikke minst tar serieskaperne de alvorlige påkjenningene av disse konfliktene på alvor – og ja inklusive påkjenningene til en ung, frustrert mann som troller klimaaktivister på nett og skyter på reinsdyr med hagle.

Og ja – inklusive påkjenningene til en ung samisk kvinne som føler på de store forventningene til å redde egen kultur samtidig som hun kjemper for å løsrive seg fra deler av den.

På mange måter gir denne serien oss et innblikk i hva moderne samfunnsutvikling og ordskifte koster i dag. Hva fraflytting koster. Hvordan det gir seg utslag i sinne, press, stress og en evig kamp mot ensomhet.

«Vi lover et helvete» viser hvordan det er for unge mennesker å leve i de interessekonfliktene som kommentatorer som meg skriver om hele tida. Og den tar ikke snarveier.

Den lar oss føle sympati for en klimaskeptiker. Og sympati for en klimaaktivist. Det gir rom for at begge deler er mulig samtidig – noe som er sjeldent i dag.

Men så er «Vi lover et helvete» en sjeldent fint fortalt historie med mange gode skuespillerprestasjoner.

Det eneste som ikke fremstår som troverdig er det upåklagelig rene oljehyret til fiskerjenta Fanny.