Gå til sidens hovedinnhold

Lyktes Nasjonal Samling med å endre kommuneforvaltningen i Tromsø?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norske styresmakter og den militære ledelsen var uforberedt på den tyske okkupasjonsmaktens offensive angrep på Norge 9. april 1940. Den 10. april innkalte ordfører Alfred Nilsen til et bystyremøte der det ble utarbeidet evakueringsplaner for sykehusene og aldershjemmene. Det ble iverksatt ulike krisetiltak som klargjøring av tilfluktsrom, skjerming av bygninger, blending av vinduer, det ble etablert eget vaktselskap som skulle sikre kraftstasjoner og vannforsyningen og det ble etablert et feltsykehus. Rådmann Lars Thøring fulgte etter og den 12. april startet kommuneadministrasjonen arbeidet med å utarbeide direktiver for forsyning, rasjonering og omsetning av varer.

Frem til 10. juni 1940 var det fri presse i Tromsø. Det at byen ikke var utsatt for samme press og propagandatiltak som Sør-Norge kan ha medført at befolkingen ikke så lett lot seg påvirke av Nasjonal Samling (NS) og tyskerne. Likevel uttalte ordfører Nilsen og rådmann Thøring i et opprop den 15. april at de henstilte til byens innbyggere om å vise «ro, besluttsomhet, lojalitet og orden!».

Tromsø huset på forsommeren 1940 både konge og regjering og fungerte dermed som Norges hovedstad. Den 7. juni bestemte imidlertid regjeringen Nygaardsvold seg for å flykte sammen med Kongen og kronprinsen til England for å fortsette selvstendighetskampen for Norge i utlendighet.

Knyttneve og silkehanske

På tross av at kapitulasjonen ble undertegnet 10. juni og trådte i kraft umiddelbart, ankom cirka 150 tyske fallskjermjegere Tromsø først natten til 13. juni. De tok over kontrollen av byen og den tyske kommandanten krevde at befolkningen og byens myndigheter skulle rette seg etter hans direktiver.

Det ble proklamert at dersom tyskernes behov ikke ble imøtekommet ville det bli reagert på det strengeste. Man krevde videre at byens befolkning skulle opprette ro-, disiplin, og ha forståelse for de tyske soldaters oppdrag i byen. Dette skulle sikres ved god militær opptreden fra soldatens side. Altså en retorikk som bestod av både knyttneve og silkehanske.

Gjennom 1940 var det den valgte ordføreren Nilsen, kommunestyre og formannskap som hadde den politiske ledelsen av kommunen mens rådmann Thøring administrerte kommuneforvaltningen. Alle måtte rette seg etter tysk og Nasjonal Samlings forordninger og bestemmelser.

«Nå er det bare en vei for Norges befolkning, den går gjennom Nasjonal Samling» uttalte Reichskommissar Josef Terboven som stod direkte under Hitler, som hadde all sivil makt i Norge og innførte revolusjon i Norge den 25. september 1940. Han proklamerte at konge, regjering og storting var avsatt samtidig som han utnevnte 13 nye statsråder og gjorde Nasjonal Samling (NS) til et statsbærende parti som fikk regjeringsmakt. Herfra skulle offentlig forvaltning formes etter nasjonalsosialistisk mønster fra Tyskland og flest mulig overbeviste nasjonalsosialister skulle oppnevnes til ledende posisjoner i styrende organer helt ned til kommunalforvaltningen.

Rent formelt var det en frivillig ideologisk samhandling med de tyske styresmaktene. Likevel hadde NS-ordførerne nærmest diktatorisk makt fra januar 1941. På tross av dette opptrådde ordførerne korrekt i og fulgte stort sett rådmannens forslag til vedtak både i økonomiske og administrative saker. De la liten vekt på partiets forventninger om å iverksette nyordningen i kommunen. Det førte til skarpe og gjentakende stridigheter med fylkesmann Hasle. Tromsø hadde derfor én valgt og hele syv NS-oppnevnte ordførere gjennom okkupasjonstiden.

Skinn-demokrati

NS-ordførerne hadde i all hovedsak mer enn nok med lede kommuneforvaltningen og ivareta daglig drift, som før okkupasjonen. Det ble av ordføreren, fylkesmannen og fylkesfører oppnevnt 18 formenn med varaformenn på grunnlag av næringer som skulle være rådgivere for ordfører. Dersom formennene ikke var enige med ordførers vedtak kunne de fremføre dissens. I løpet av okkupasjonen ble det protokollført 121 dissenser i bytinget, men bare 14 dissenser ble endret i formennenes favør. Når vi i tillegg ser at hele 730 kommunale saker ble vedtatt av ordførerne uten at de ble lagt frem i bytinget, ser vi et skinndemokrati som viser ordførernes store makt.

Når det gjelder administrasjonen klarte rådmann Thøring på tross av press fra NS å opprettholde de administrative funksjonene etter samme saklige praksis som tidligere. Han anbefalte konsekvent ikke ordførerens bevilginger til Nasjonal Samlings særorganisasjoner og politiske tilsettinger i kommunen, men fikk ikke gjennomslag for disse politiske sakene (unntatt en personalsak). Fylkesmann Hasle truet med å sparke Thøring, men dette ble aldri fulgt opp av Hasle.

Beslagleggelse av skoler, lokaler og boliger til tyske soldater

I Tromsø-området var det om lag 5000 fast stasjonerte tyske soldater som skulle ha husvære og andre lokaler. Deres rekvirering av boliger, hoteller og butikklokaler gjorde befolkningen svært skadelidende. Stadslegen skrev at Tromsø allerede før okkupasjonen var byen overbefolket og boligforholdene, særlig fra 1941 til 1945, var meget vanskelige ved at alt for mange folk ble presset sammen i altfor små leiligheter. Tyskerne krevde mer husvære enn hva som lot seg oppfylle og det er registrert at minst 9 brakker ble oppført i byen av okkupasjonsmakten.

Tromsø folkeskole Gyllenborg og den høyere skolen Kongsbakken var rekvirert av tyske soldater under hele okkupasjonen. Mangelen på lokaler fikk som følge at cirka 1100 elever måtte undervises i leide lokaler andre steder i byen. Ettermiddagene ble også tatt i bruk. Men selv med disse tiltakene klarte en ikke å skaffe flere undervisningsrom, og opplæringen av elevene ble begrenset.

Riktig nok gjorde tyskerne krav på lokaler, men de betalte leie etter bestemte satser der utleieregler ble regulert etter bestemmelser fra tyske militære myndigheter.

Lærerstriden

Lærernes situasjon ble også påvirket. Deres motstand mot innmelding i det drevne «Norges Lærersambandet» våren 1942 førte til at 21 lærere og lektorer fra Tromsø og Tromsøysund ble arrestert av Det Tyske Sikkerhetspolitiet og Det Norske Statspolitiet og plassert på Sydspissen fangeleirer. Lærerne ble senere truet til å underskrive på en erklæring hvor de meldte seg inn i Lærersambandet og ble satt fri og kunne gjenoppta undervisningen på Folkeskolen og den høyere skole.

Idretten nektet å innordne seg og innledet streik Heller ikke idretten slapp unna. Norges Idrettsforbund ble i desember 1940 underlagt Nasjonal Samling, noe som ikke falt i god jord i idrettsorganisasjonene. Det førte til en nasjonal idrettsstreik hvor parolen var at ingen aktive idrettsutøvere, funksjonærer eller tilskuere skulle delta eller bidra til arrangementer i regi av Nasjonal Samling. Idrettsstreiken gjaldt over hele landet til okkupasjonens slutt. For å ytterligere vise sin motstand mot den tyske styringen av idretten la de norske styrene ned Tromsø IL og Skarp IL sin friidrettsgruppe tidlig i okkupasjonen. Illegale idrettsarrangementer ble likevel avholdt i Tromsø.

Forsyningssituasjonen

Tromsøs forsyningssituasjon var etter forholdene relativt bra den første tiden av okkupasjonen. Fra slutten juni måtte imidlertid Troms forsyningsnemnd innføre ukerasjoner på smør, margarin, matoljer, brød, grynvarer, sukker og kaffe. Rasjonene var til å begynne med ganske akseptable, men måtte reduseres etter hvert som tilførselen av matvarene avtok til landsdelen. Svartebørshandel oppstod og selv om denne handelen var ulovlig økte den i omfang under hele okkupasjonen.

Svartebørshandelen på fisk og jordbruksprodukter sammen med rasjonering og prisregulering bidro til å bedre situasjonen. Nasjonalhjelpens fordeling av suppe samt danske- og svenskehjelpen var også en god ressurs til kostholdet i byen. Ifølge historikeren Gunnar Pedersen oppsto det ingen alvorlig mangel på mat i Tromsø-området i årene mellom 1940 og 1945. Likevel etablerte kommunen både i 1941 og 1943 flere krisetiltak som blant annet inkluderte innkjøp og kriselagring av kull, poteter, rotfrukter og tørrfisk.

I februar 1945 var brenselssituasjon meget vanskelig. Kommunen på dette tidspunktet hadde kun cirka 250 favner ved på lager. Dette skulle dekke behovet til 10 000 innbyggere og brenselskontoret i kommunen oppfordret innbyggerne om selv å skaffe brensel.

En hund etter rotter

Helsesituasjonen var god tidlig i okkupasjonen og man hadde ingen alvorlige epidemier. Utover i 1942 og gjennom okkupasjonen økte imidlertid antallet tilfeller av difteri, lungetuberkulose, kjønnssykdommer og skabb. Det hjalp heller ikke på situasjonen at tyskerne i samme periode hadde beslaglagt 60 sengeplasser på St. Elisabeth hospital.

Det var også store problemer med rotter i byen på den tiden. Som et tiltak for å bedre dette valgte ordfører Thyholdt å ettergi en hundeeiers hundeavgift på kroner 50. Argumentet var at hunden hans var dyktig til å fange rotter!

«Brent jord»

En av de mest grusomme handlingene tyskerne gjennomførte i Norge var tvangsevakuering av befolkingen, også gamle og syke, i Finnmark og Nord-Troms i november 1944. Dette medførte en betydelig økning av folketallet i Tromsø og skapte en meget krevende og vanskelig situasjon i byen. Arbeidet ble organisert gjennom Evakueringskontoret, som var ledet av hotelleier Ragnar A. Hansen. Han var ikke NS-medlem og ønsket ingen innblanding i arbeidet og holdt tyskerne utenfor tiltakene som ble igangsatt.

Hansen og om lag 300 personer ved forskjellige kontorer fikk likevel anerkjennelse av nazi-regimet for godt utført arbeide med å skaffe mat og husly til de tvangsevakuerte.

Svimlende inntektsøkning

En tredjedel av de tyske soldatene i Norge var lokalisert i Nord-Norge. Dette genererte var det store tyske utbygginger av flyplasser, festningsanlegg, infrastruktur og andre tjenester som skapte inntekter og et stort behov for nye arbeidsplasser i hele Tromsø- området og fylket. Tromsø’s økonomi bedret seg i takt med tyskernes høye aktivitet. Hele 76 prosent av den samlede kommunegjelden ble nedbetalt og avisen Nordlys skrev i mai 1945 at Tromsø hadde fått en «svimlende inntektsøkning».

NS-ordførerne i Tromsø sto i hovedsak for en nøktern økonomistyring som i liten grad favoriserte Nasjonal Samling. Rådmann Lars Thøring var premissleverandør for regnskap og kommunebudsjett og til tross for stort etterslep på vedlikehold av bygg og infrastruktur sto Tromsø kommune godt rustet til å ta fatt på oppbygningsarbeidet.

Krigens slutt 8. mai 1945

Den 8. mai kunne byens befolkning etter vanskelige år med et stort nærvær av en meget uønsket «gjest» delta i frigjøringsbegeistringen. Artikkelforfatter vil hevde at NS lyktes med å utforme organiseringen av kommunen etter nasjonalsosialistisk mønster fra Tyskland. De fikk utnevnt overbeviste nasjonalsosialister til ledende posisjoner i styrende organer helt ned til kommunalforvaltningen, men likevel var den daglige driften av kommunen nærmest uforandret med minimal tysk tilpasning.

Byens skoler, alle bygninger, hus, gater, bilparken og alt materiell fremsto som sterkt nedslitt. Den 10. mai ble sorenskriver Isak Kobro oppnevnt som midlertidig ordfører med vide fullmakter. Han og rådmannen Thøring startet umiddelbart en normalisering av politiske og administrative funksjoner i kommunen. I løpet av august var tidligere ordfører Alfred Nilsen fra Venstre valgt og nytt kommunestyre på plass. Kommunens administrasjon og de forskjellige kommunale etater var fortsatt intakte og kunne umiddelbart bidra til at det politiske og administrative arbeidet begynte med en gang å fungere etter demokratiske tradisjoner.

Artikkelen bygger på dr.philos Ørnulf Wikstrands doktoravhandling «Lyktes Nasjonal Samlings kommuneprosjekt? Nasjonal Samling, tysk okkupasjonsmakt og norske nazifiserte institusjoners nyordning av kommunal forvaltning i Hamar, Fredrikstad og Tromsø 1940-1945». Avhandlingen kan leses i sin helhet på munin.uit.no.

Les mer om Wikstrands doktordisputas her.

Kommentarer til denne saken