I Ukraina har I Ukraina har FN dokumentert 64 bekreftete eller mulige russiske militære angrep som har skadet eller ødelagt helseinstitusjoner og ambulanser, og drept minst 15 og skadet 37 mennesker siden invasjonen startet. Folkeretten pålegger de ‘krigførende parter’ distinksjon mellom sivile og militære mål, proporsjonalitet i våpenbruk, og forbehold hvis et angrep kan ramme sivile. Beskyttelse av sivilbefolkningen, helsevesen og sivilsamfunnet skal alltid ha førsteprioritet - i teorien.

Kan det samme skje i Norge?

Vi har heldigvis ikke opplevd krig i Norge siste 76 år, så er norsk helsevesen og vi helsearbeidere forberedt på krig? Har vi solide lagre og oppdaterte planer, har vi øvd? Svaret er dessverre et høylytt NEI! Covid-pandemien avslørte alvorlig svikt i norsk helseberedskap. To tiår med underbudsjettering, nedskjæringer og reduserte sengetall etter sykehusreformens innføring i 2001 har ført til omfattende forfall i beredskapen og utarming av norsk helseberedskap.

Systematisk beredskapsarbeid, øvelser og lagre er ‘ulønnsomt’ i et helsevesen som skal driftes etter merkantile økonomiske prinsipp som ‘konsern og ‘foretak’. Helseforetakenes styrer har i hovedsak hatt ‘bunnlinja’ i fokus, ikke samfunnsoppdragets krav om fagkyndig daglig drift og forsvarlig beredskap.

Helseberedskapsloven stiller krystallklare krav allerede i § 1-1:

‘For å ivareta lovens formål, skal virksomheter loven omfatter kunne fortsette og om nødvendig legge om og utvide driften under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid, på basis av den daglige tjeneste, oppdaterte planverk og regelmessige øvelser, slik det er bestemt i eller i medhold av loven.’ (mine uthev.)

Lovlydige som vi er i kongeriket, vil de fleste tro at norske sykehus (helseforetakene) og kommunene har oppdaterte planverk og har øvd personell og planer regelmessig for å kunne legge om og utvide driften i krig – gjentar: I krig!

Det enkle svaret er: Det har vi ikke.

Krigsberedskapen i norske sykehus og kommuner er dessverre nær null. Et militært angrep på Norge vil ta oss like mye på senga som pandemien gjorde. Forskjellen er selvsagt at i et angrep på Norge vil mye mer enn sykehusenes intensivkapasitet settes på strekk. Krigskirurgisk virksomhet er vanskelig og krever økt kapasitet, sikre forsyningslinjer og trent personell. Forsvarets sanitet har trolig det, men de ha nok med sine militære oppgaver i krig. Sivilsamfunnet skal ta seg av de sivile, både i førstelinja, i ambulansetjenestene og i sykehusene. Skal i få det til må vi ha solide lagre (i fjell), trent personell og helseledere som har sett lengre enn de trange økonomiske skotuppene sine. Lær av Finland.

Krigsberedskapen i norske sykehus og kommuner er som den miserable status for norske tilfluktsrom: Nedbygget, elendig vedlikeholdt og grovt underdimensjonert. Angrepet på Ukraina er nok en vekker. Det gjenstår å se om helseforetakene og kommunenes øverste ansvarlige, Regjeringen, vil følge Helseberedskapsloven. I praksis kan de gjøre to ting:

  • sikre en vesentlig, varig økonomisk styrking av rammene for kommuner og helseforetak
  • snarest iverksette den lovpålagte ‘oppdatering av planverk og øvelser’ for utvidet drift av helsetjenestene i krig

Og please, ikke si at vi ikke ‘har råd’. Regjeringen har investert nær 73 milliarder (‘levetidskostnader’ 268 milliarder) bare til de nye F-35 kampflyene i ‘den spisse enden’ av Forsvaret. Statsministeren har nettopp annonsert 3,5 milliarder ekstra til Forsvaret som følge av angrepet på Ukraina, men ingen ekstrabevilgning til styrking av helseberedskapen så loven kan oppfylles og våre helseinstitusjoner kan ta vare på egen befolkning i en krigssituasjon.

For å være tydelig: Jeg er for et sterkt nasjonalt forsvar, men skal det fungere, må også sivilsamfunnet være forberedt på krig. Det er vi ikke i dag. Jeg har selv jobbet med katastrofeberedskap på sykehus i 40 år. Sist gang vi realistisk testet våre lovpålagte oppgaver i tilfelle krig var for 30 år siden. Da øvde vi på ‘evakuering og fortsatt drift av sykehuset’ med å opprette et evakueringssykehus på Sonjatun helsesenter sammen med kommunehelsetjenesten i Nordreisa. Vi satt opp forhåndslagret ‘kirurgisk enhet’ (som ikke finnes lenger), øvde krigsplanen (som ikke finnes lenger) og hadde ressurser (som ikke finnes lenger) til å øve personellet i to dager.

UNN-Tromsø har siden sykehuset var nytt i 1991, aldri gjennomført en fullskala katastrofeøvelse som inkluderer hele sykehuset og sykehusets om lag 4.500 ansatte. Vi har årlige øvelser, men de er svært begrenset i omfang grunnet sykehusets vanskelige økonomi: ‘Produksjonen må ikke forstyrres’.

Vi gjør så godt vi kan og mye mestres. Med systematisk, regelmessig beredskapsarbeid og skikkelige øvelser i alle norske helseinstitusjoner hadde vært mye bedre rustet både for fredstids og krigens katastrofer. Det fortjener befolkningen. Det fortjener vi helsearbeidere.

Regelmessige anløp av militære atomubåter i Tromsø Havn har ikke svekket behovet for godt forberedt og trent sivil beredskap og helseberedskap, eller minsket risikoen for militære konfrontasjoner i eller rundt Tromsø.

Krigens redsler er forferdelige. Du vil ikke vite. Skadene på menneskekroppen av ‘moderne’ våpen er grufulle. Skal du være operativ som helsearbeider i en krigssituasjon må dine ledere ha gitt deg mulighet til å forberede deg grundig på oppgavene og på det tunge samfunnsoppdraget vi vil kunne få ved et angrep på Norge. Dèt er en avgjørende forutsetning for totalforsvaret. Svikter saniteten så svikter viljen og motstandskraften.

Å være godt forberedt på å ta best mulig vare på krigens skadde og lemlestete, samtidig som man ivaretar befolkningens øvrige medisinske behov, er en kjerneoppgave for sivilsamfunnet og en plikt for nasjonale myndigheter. Nå må det tas tak, ikke først og fremst på grunn av Ukraina, men fordi pandemien har avdekket så grunnleggende og omfattende svikt og store kapasitetsbegrensninger i norsk helseberedskap. Underfinansiering og farlig avhengighet av utalandske vikarer har vist vår sårbarhet og svekket redundans. Både krafttak og langsiktighet må til. Som et minimum må Helseberedskapsloven følges og være overordnet Helseforetakslovens snevre økonomisme.

Først da kan vi snakke om at vi har et totalforsvar.

Først da kan sivilbefolkningen i Norge forvente et minimum av ivaretakelse i krig.