I 2021 har Putins regjering undertegnet to nye lover. Begge to høres kanskje nokså godartede ut: én er imot uønsket utenlandsk påvirkning og den andre har som formål å beskytte utdanningen. Men begge lovene har allerede store innvirkninger i det russiske samfunnet – ingen kan forutsi hvor grensen går for hvem som blir berørt og for hva. Lovene kan eksempelvis sette journalister – som den ferske Nobels fredsprisvinneren Dmitry Muratov – i direkte fare. De kan også påvirke samarbeidsprosjekter som knytter Norge og Russland sammen.

Den første loven (artikkel 330.1) utvider de innskrenkende tiltakene mot såkalte “utenlandske agenter”. Her er det viktig å huske på at “utenlandsk” i seg selv, er et nokså negativt ord i den russiske konteksten. En “utenlandsk agent” kan være en organisasjon eller et menneske som får støtte fra eller har et samarbeid med noe eller noen utenfor Russland. Dette er en definisjon som kan brukes tilfeldig for å dekke store grupper av russere og deres foreninger. Merkelappen “utenlandsk agent” har fungert i det russiske lovverket siden 2013, og har ført til at over 200 organisasjoner er blitt stemplet slik. Over halvparten er blitt nødt til å forandre sin virksomhet eller er blitt lagt ned (i noen tilfeller som følge av juridiske prosesser).

Per i dag har organisasjoner som er blitt stemplet som såkalte utenlandske agenter jobbet for følgende formål: menneskerettigheter, spredning av informasjon til befolkningen, kamp mot HIV, støtte til massemedia, og veldedighet. I løpet av de tre-fire siste månedene har i tillegg mange flere russiske nyhetskanaler og journalister blitt merket som utenlandske agenter. Alle utenlandske agenter er nødt til å vise frem en plakat med myndighetenes formulering: “Denne rapporten (materialet) er laget av og/eller spredt av utenlandske massemedia, som opptrer som utenlandsk agent og/eller en russisk juridisk person som opptrer som utenlandsk agent”. Det er ikke noe stas for dem. For nyhetskanaler betyr det å miste tilgang til finansiering, spesielt fra reklame. Flere slike kanaler står i fare for å legges ned og har begynt å be om donasjoner samtidig som de er nødt til å redusere sin virksomhet. For individer kan det å miste både jobb og venner være avskrekkende. Og både organisasjoner og individer stemplet som “utenlandske agenter” mister flere rettigheter og kommer under strengere kontroll, med omfattende rapporteringsplikter og strenge straffer. Det inkluderer både store bøter på opptil 300 000 rubler (over 35 000 norske kroner) eller to årslønner og to år i fengsel.

I tillegg er det kommet en forandring av den føderale loven “Om utdanning i den russiske føderasjonen” (prosjekt 1057895-7). Den begynner med en beskrivelse av “opplysningsaktiviteter” som inkluderer spredning av all slags kunnskap, erfaring og kompetanse. Slike opplysningsaktiviteter skal ikke fremme disharmoni i samfunnet eller propaganda, og det er de føderale myndighetene som skal ha full kontroll over aktivitetene, inkludert alle avtaler som institusjoner for utdanning inngår med partnere i utlandet. Denne loven er skrevet på en så vag og bred måte at det er uklart nøyaktig hvem og hva som blir berørt av den. Vitenskapsjournalisten Egor Bykovsky har uttalt at denne nye loven er større enn hele Russlands grunnlov, siden den kan gjelde alle statsborgeres kommunikasjon med hverandre og med andre. Olga Solomina, som er professor i glasiologi og direktør ved det russiske vitenskapsakademiets institutt for geografi, er spesielt bekymret for hva denne loven betyr for internasjonalt samarbeid. Både professorer og administrativt ansatte kan bli avskrekket fra å engasjere seg i internasjonale prosjekter, som nå vil kreve mye mer dokumentasjon og bli utsatt for flere regler og kontroll. Russiske studenter og forskere kan bli redde for å dra på utveksling, og myndighetene kan bli overveldet av søknader om tillatelse. Over 300 000 har sluttet seg til en protest mot denne nye loven, uten at dette har ført til endringer så langt. Ingen kan være sikre på hva som er ulovlig i dag, og hva som kommer til å være ulovlig i morgen.

Jeg har selv som professor skrevet flere søknader i løpet av mange år, for å finansiere samarbeidsprosjekter med russiske kollegaer og utvekslingsstudenter som kommer til UiT. Sammen har vi for eksempel laget spennende nye forskningsbaserte ressurser for studenter som lærer russisk. Men nå frykter jeg at fruktene av mitt arbeid som jeg rekker frem til russiske partnere er blitt giftige.

Får de nye lovene konsekvenser for Norge? Vil det bli vanskeligere å samarbeide med vår store nabo i øst? Vi deler en grense med Russland, og gjennom mange år har både Russland og Norge hatt nytte av å utveksle kunnskap og ideer. Det er lov å håpe at det også i fremtiden vil bli mulig med et godt samarbeid mellom Norge og Russland, for slikt samarbeid er av avgjørende betydning for Norge fremover.