Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det ser etter hvert ut som et opphørssalg. Nesten hver dag betaler regjeringen seg ut av elendige meningsmålinger, og dumper valgflesk i kilovis, med det ene økonomiske tiltaket etter det andre. Lovnadene og pengene sitter så løst at bildet av statsråder som lottomillionærer i gledesrus, automatisk fester seg på netthinnen.
Den foreløpig siste gavepakken er at prisen på barnehageplass kuttes til 2000 kroner måneden. Den sjenerøse gesten kommer i tillegg til en rekke andre hyggelige overraskelser. Landets statsråder har den siste tiden hatt det travelt med å reise rundt og dele raust ut fra statskassen. Felles for løftene om penger til nye veier, bedre veier, nye bygg, utbedringer og sosiale tiltak, er at de har blitt mer intense, når oppslutningen i folket ikke har bedret seg, men snarere går helt andre veien.
Det er jo ikke noe nytt at milliardene sitter løst i en valgkamp, det gjelder alle regjeringer, uansett politisk farge. Men i år har det vært spesielt mange prosjekter man tidligere ikke har funnet plass til, som er dratt fram fra ventelista og plutselig ligger inne i planverket.
Det blir dyrt å være Tromsøværing med Arbeiderpartiet
Så kan det jo være at politikernes besøk rundt omkring i bygd og by har gjort at de har fått et breiere innblikk i Hverdags-Norge, i dårlig infrastruktur og betingelser for næringslivet, samt den galopperende prisstigningen som har brakt mange husholdningsbudsjetter på bristepunktet.
Regjeringspartiene, og spesielt Ap, har litt å ta igjen. Folk har ikke glemt strømpris-krisen for to år siden, og hvor tregt det gikk med sympatien for de som havnet i en fortvilet situasjon når en kilowattime noen steder i landet kostet 6 kroner, og trøsten fra daværende olje og energiminister fra Ap var at «markedet har en viktig funksjon og må få virke uten innblanding».
Det tok tid å få en strømstøtte-ordning på plass, det måtte et unisont krav fra grasrota til, før man kom fram til en ordning som ikke «forstyrret markedet», og gjorde regjeringen upopulær blant europeiske statsledere.
To år med Ap og Sp ved roret har også stått i reverseringens tegn. Til ytterligere milliard-kostnader har Sp splittet sammenslåtte fylker og kommuner, og politiet har fått 20 nye kontor rundt om i landet, på tvers av alle faglige råd og det faktum at etaten selv ikke ser dette som hensiktsmessig.
Reversering finner vi også i helsevesenet, der Ap vil ha ut de såkalte velferdsprofitørene, eller «bendelormene» som noen av partiets støttespillere kaller de private tjenesteyterne i omsorgssektoren for. Det gjenstår å se hva resultatet blir, men fallhøyden er usedvanlig stor dersom politisk-ideologisk funderte løsninger skaper ytterligere kapasitets-krise i et helsevesen som er hardt presset allerede.
Men den største og absolutt viktigste reverseringen for nasjonen vil ikke Ap snakke om: å ta tilbake offentlig styring over vannkraft, strømproduksjon og strømpriser, framfor å sende en naturressurs som ifølge konsesjonslovgivningen «tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten», ut i et grådig marked. Nå forvaltes vårt felles eie på et europeisk marked av tradere og spekulanter som ivaretar alt annet enn allmennhetens interesser. Og vi skal fortsatt betale europeiske priser og få strømstøtte, vel å merke så lenge denne ordningen varer.
Men vi vil fortsatt være overlatt til et jojo prissystem og samtidig oppleve å måtte betale for investeringer som skal gjøres i kraftproduksjon over hele landet. Vindmøller er bokstavelig talt i vinden, særlig i Finnmark der et gassanlegg skal elektrifiseres, slik at CO₂ regnskapet til Norge ser bra ut i forhold til det noe virkelighetsfjerne målet politikerne har satt seg.
Det betyr raskt bygde vindmøller og det vil by på problemer, for naturinngrep, ikke minst i Finnmark, er høyst kontroversielt, og arealkonfliktene står i kø. Men på Melkøya får Equinor rimelig energi, tyske pensjonsfond får gode inntekter, politikerne kan vise til reduksjon av klimagasser, og vi betaler.
Årets valg er ikke stortingsvalg, men det positive er i det minste at regjeringen må stå ved sine mange avgitte løfter, inklusive barnehagepris, uansett om Ap og Sp skulle tape stort 11. september.
