Gå til sidens hovedinnhold

Løsning

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Verden står overfor to gigantiske problem som begge må løses i de kommende ti-tyve år: Klimaendringene som kan føre til nærmest ulevelige forhold på store deler av jordkloden, og – ødeleggelsen av jord og hav, resultat av forurensning og årtiers utarming av livsviktige bestanddeler. Problemene er forskjellige, men beslektede og har samme eller lignende grunnforutsetninger for å bli løst: tilstrekkelige økonomiske og menneskelige ressurser, og adekvat ledelse på et nivå av kompetanse og beslutningskraft som vi tidligere ikke har sett maken til. Når det gjelder klimaendringene så er løsningen på problemet i prinsipp enkel: finne én eller flere nye energikilder som ikke skaper Co2 eller Methan som biprodukt. I Norge er vi i den utrolig gunstige situasjonen at vi har en stor del av vårt energibehov dekket av super-ren vannkraft, ca 140 Tw, så det vi må lete efter er en eller flere nye energikilder som samlet leverer ytterligere 100-150 Tw. Det er en formidabel bestilling, men ikke umulig: forbedre vannkraftverkene, bygge moderne kjernekraftverk, thoriumverk, jordvarme. Personlig har jeg stor tro på storstilt satsing på jordvarme. Vi bor på ei glo, nesten hele jordkloden består av flytende, smeltet stein og mineraler, det burde være klart mulig å bygge hundrevis av underjordiske kraftverk. Det burde også være klart mulig å gjøre nødvendig forskning og utvikling i løpet av de kommende 10 år. Men det koster. Og det må styres.

Nylig er det blitt foreslått at man tar ut 1000 milliarder av Oljefondet og på den måten skaper et gigantisk «grønt» fond hvor de forskjellige «grønne» prosjekter kunne søke om finansiering. Jeg tror ikke det er noen god modell. Det ville skape et enormt byråkrati og dessuten selektere miljøer som er dyktige til å skrive søknader. Jeg tror man må ha en mye mer fokusert tilnærming. Stortinget burde først utnevne et Krisestyre med eksklusivt mandat for å ta seg av klimaproblemet. Krisestyret burde ikke være større enn 6 -8 personer, sammensatt av folk med bred praktisk samfunnserfaring, men ikke med partipolitisk tilknytning. Krisestyret skulle så definere prosjekter, f.eks. «prosjekt Jordvarme» «prosjekt Vannkraft», «prosjekt moderne kjernekraft, inkludert thorium» «prosjekt hydrogenmotorer», «prosjekt el-overføringsnett», oppnevne ledelse for hvert prosjekt og gi en foreløpig økonomisk ramme – f,eks. 5000 milliarder kroner over 10 år for «prosjekt Jordvarme». Man måtte være nøye med å få med folk i styrene med erfaring fra logistikk i stor skala, f.eks å bygge og drive oljeplattformer i havet. I løpet av de fem første årene burde man ha funnet gode lokalisasjoner for utbyggingen av jordvarmekraftvene, derefter begynne å bygge, først et par, så ti, så mange, f.eks. hver med kapasitet på ca 1 Twh. Jeg ser for meg at storparten av et kraftverk kan bygges under jorda så bare pipa stikker opp!

Altfor eventyrlig og storslått? Da kan vi bare gi opp! Det er i denne målestokken vi må tenke. Og vi må begynne nu! Det er bare ni år til 2030, årstallet som internasjonale eksperter har pekt på som tidspunktet da en vesentlig del av klimakrisen bør være under kontroll.

Jeg har ikke glemt at alle disse prosjektene jeg har nevnt som svære greier, utenfor de sfærer som de fleste av oss ferdes i og har innflytelse på. Antagelig burde det også være et «Småprosjekt» hvor sånt som mikrovannkraftverk, solceller og mye annet kunne få inspirasjon og hjelp fra sentrale myndigheter. Men vi kan ikke løse klimaproblemet med småprosjekter. Der må store, nasjonale godt koordinerte prosjekter være av avgjørende betydning.

Av og til kan man få inntrykk av at myndighetene tror at vi bare er flinke og når våre mål m.h.t. alternativ energiproduksjon, det vil si blir Co2 -nøytrale, så vil grønn industri oppstå av seg selv, plutselig, i 2030. Sånn er det ikke. Vi må begynne nu!

Vi har ingen annen energibærer. Som er tilnærmelsesvis så effektiv og så hensiktsmessig som elektrisk kraft. All energi som skapes i disse nye prosjektene må derfor over på strømnettet, så det må rustes opp – ikke minst på en sånn måte at energiene først og fremst havner der den trengs, i næringslivet, fabrikkene, industrien – og ikke i oppkjørslene til de tre hundre kvadratmeter «hyttene» i moderne hyttebyer.

Det andre store problemet: at vi er ferd med å kjøre både hav og jord i grøfta med forurensning og utarming må løses med storstilt rense- og oppbyggingsprosjekter som også krever store mengder elektrisk energi og dessuten forskning og studier for å bygge opp kompliserte økosystemer som vi knapt forstår i dag. Det kan gjøres!

Hva er det hovedsakelige problemet her? Vi her i landet har de pengene som trengs. Nesten alle andre land kan ta opp og skaffe seg midler ved lån med sikkerhet i nasjonalformuen. Hvert lands nasjonalformue er gigantiske greier som kun i liten grad ville bli merkbart redusert ved lån for å redde livet! Jeg tror at det virkelige hovedproblemet er at vi ikke har ledelse eller styring til å ta seg av oppgaver av den typen som er skissert ovenfor. Jeg tror at vår erfaring med vår egen samfunnsform, basert på representativt demokrati som høyt og verdsatt prinsipp, utmerket i fredstid med jevn utvikling, har gjort oss lite skikket til å gå løs på gigantiske dødelige problemer som klimaendringen og dette som jeg har kalt Olethriocen, ødeleggelsens tidsepoke. Jeg er redd vi må akseptere en langt mer autoritær, «militær» tilnærming hvis vi skal komme noen vei. Kanskje vi kan lære noe av kineserne?

Kommentarer til denne saken