Snart skal fylkestingene i Nord-Norge samle seg om en viktig beslutning. Den nordnorske kulturavtale 2022-2025. Det er et bredt politiske samarbeid på tvers av parti og fylkesgrenser som gjør avtalen unik i norsk sammenheng.

Avtalen har en ambisiøs kulturpolitikk som organisasjonene som omfattes av avtalen skal fylle. Det er bra. Gjennom 10 år har jeg opplevd god service og veiledning fra det administrative nivået i fylkeskommunene, i en liten organisasjon er dette avgjørende for at vi skal treffe gode og riktige beslutninger. Kulturavtalen gir legitimitet og motivasjon for det arbeidet vi gjør.

Likevel henger det en mørk sky over vårt arbeid i denne landsdelen. De nasjonale fond og støtteordninger for kulturfeltet tar ikke høyde for at vi har små og spredte miljøer. I nord må vi ha organisatorisk samarbeid. Noe som fordrer at fond og støtteordninger imøtekommer samarbeid mellom ulike miljøer, ildsjeler, kunstnere, institusjoner og offentlige enheter.

REGIONALISER MYNDIGHET

Nå trenger vi virkelig dere politikere for å sørge for at de nasjonale midlene når amatører og barn og unge i nord. Kulturdepartementet har satt ut forvaltning av midler, dette uten at vi som kjenner feltet får noen innflytelse på utforming av støtteordningene, eller får delt vår kjennskap til aktørenes arbeid når søknadene behandles.

Organisasjonene som forvalter midlene, utfører oppdraget etter et regelverk de har utformet for sin interne saksbehandling. Det gjør regelverkene blir veldig byråkratiske, og står i veien for at aktører får midler som Stortinget har bevilget.

Den Nordnorske kulturavtalen er en god oppfølging av de innspillene som Ungdommens nordområdemelding trekker opp. Men skal vi ta på alvor at unge ønsker å kunne delta i kulturelle aktiviteter i sin hjemkommune, så må vi kalibrere de nasjonale støtteordningene til de lokale forutsetninger for kunst og kulturaktiviteter. Det er derfor et behov for at landsdelens politikere nå bistår kulturfeltet i nord, for å få fram kunnskap til de nasjonale myndigheter.

Da regionaliseringen var på den politisk dagsorden, ivret kulturministeren for å skyve ansvar for finansiering av kunst og kulturorganisasjoner til fylkeskommunene. Hva med å plukke opp regionaliseringstanken? I stedet for å overlate ansvar for drift, regionalisere myndighet for å bestemme over pengesekken? Mange av de nasjonale fond og støtteordninger trenger en regional forvaltningsmodell.

EN SAMLET KULTURPENGESEKK

For en tid siden fikk Borge Kulturkollektiv i Lofoten avslag på sin søknad om frifondmidler, dette til tross for at det er penger nok i ordningen og det er få søkere fra nord. Begrunnelsen var at de har et samarbeid med skole og en kulturnæringsaktør, og at den profesjonelle aktøren skulle forvalte rettighetene for verket på vegne av kunstnere og ungdommene som medvirket. I gjennom et nytt prosjekt der det settes fokus på bruk av samisk på scene og film, er lagt vekt på ungdomsmedvirkning og tverrfaglig samarbeid. Selv om unge i Sápmi også har krav på å få en del av den nasjonale pengepott, så vil også deres prosjekter realiseres på samme måte som i Lofoten, altså med at mange aktører samarbeider. Da vil heller ikke de få tildelt Frifondmidler.

Det er derfor viktig at landsdelens politikere bringer denne problemstillingen til torgs, som en del av det kulturpolitiske arbeidet for landsdelen.

I Balsfjord er det en ny forestilling på trappende, og dette kan realiseres fordi profesjonelle musikere, revylaget og kulturskolen går sammen om å bidra. Slikt samarbeid er viktig i nord, men støtteordningene er ikke tilpasset dette. Vi trenger en enkel «kulturpengesekk», slik at de som bidrar til å skape forestillinger ikke må bruke tid på å håndtere tre-fire ulike ordninger, fire søknadskjema, fire søknadsfrister og fire regelverk. Det er ikke å gi støtte og oppmuntre frivillige ildsjeler og folk som skaper møteplasser i lokalsamfunnet.

Jeg velger å avslutte med hjertesukket fra lederen revylaget, som er med å realisere et nyskrevet spel om den kvenske tradisjon i Balsfjord.

"Vi i styret ønsker jo å skape noe her i lokalsamfunnet vårt hvor unge, voksne og eldre amatører står på scenen med hjelp av noen profesjonelle krefter. Da er det lite hensiktsmessig å bruke kapasiteten på å tenke helhetlig, til å hakke arbeidet vårt i små biter for at det skal passe for de som sitter på pengesekken. Det gidder iallefall ikke jeg. Da går jeg heller rundt å tigger på dørene, da treffer jeg i alle fall folk!"