Svært få vet hva vi logopeder jobber med. De fleste jeg møter på i jobb eller sosiale sammenhenger forbinder logoped med språktrening for barn eller sketsjen «logopeden» fra Rorbua. Som logopedstudent på kullet 2014-2016 visste heller ikke jeg om alle områdene logopeden skal ha kompetanse på. Jeg visste ikke hvor stort logopedfeltet var, og ble relativt skremt under første forelesning på UIT. Jeg håper dette innlegget kan gi innsikt i hvorfor vår jobb er viktig, og hvorfor vi må bevare logopediutdanningen i Tromsø.

Hva gjør vi?

Logopeden jobber med barn, unge og voksne som har språkvansker, talevansker, stemmevansker og svelgvansker. Vårt arbeidsfelt spriker vidt – fra pedagogikken hvor du finner oss på skoler, i barnehager, voksenopplæring og PPT, til helsesektoren hvor du finner oss på sykehus og innen rehabilitering. Mange av oss jobber i privat praksis, nettopp fordi det er svært få kommunale stillinger i forhold til det logopediske behovet som er i samfunnet.

Vi jobber med babyen med Downs syndrom som har svak muskulatur i lepper og tunge og med barnet som har uttalevansker og henger etter med språkutviklingen. Vi hjelper eleven som stammer eller strever med å lese og skrive. Vi jobber med innvandrere som skal lære norsk og vårt språklydsystem. Vår jobb innebærer også å kartlegge og igangsette tiltak og veileder andre faggrupper for å ivareta personens logopediske behov.

Vi jobber med personer som har nevrologiske sykdommer og som kan få vansker med å utrykke seg, snakke høyt nok, bli forstått og som også kan få svelgproblematikk. Vi jobber med personer som er både i akutt- subakutt-, og kronisk fase etter et hjerneslag, personer som nylig har fått eller levd lenge med MS, Parkinson, Huntington m.m. Vi jobber med personer som etter strålebehandling eller operasjoner har fått skade på nerver eller muskler som påvirker språk-, tale- og/eller svelgfunksjonen.

Vi jobber med bestemor som har fått afasi (språkvansker) etter hjerneslag og med pappa som snakker veldig lavt etter noen år med Parkinson. Vi jobber med tante som har MS og har begynt å mumle, og med søskenbarnet som har dysleksi. Vi jobber med læreren som har stemmetretthet, naboen som har hatt tungekreft og kjæresten som etter hodeskade har fått svelgvansker og ansiktslammelser. Vi jobber med mennesker i et aldersspenn fra 0 – 100 år, på mange ulike områder og i ulike livsfaser, men det viktigste vi jobber med er det enkelte mennesket.

Flere logopeder gir økonomisk samfunnsgevinst

UiT har nevnt økonomi som begrunnelse for nedleggelse av Master i logopedi. Da vil jeg gjerne sprette ballen tilbake og be dem om å se på tallene på nytt. Per dags dato er det for få logopeder i Nord-Norge, som i landet for øvrig, i forhold til personer som trenger logopedisk hjelp. Dette vises spesielt godt i distriktene, selv om det ikke er nok logopeder i byene heller. Det å legge ned det nordligste logopedstudiet vil gjøre rekrutteringen til Troms og Finnmark enda vanskeligere enn den allerede er. Vår jobb kan bidra til at flere mennesker kan komme tilbake i arbeid. Er ikke dette en større økonomisk gevinst i det langsiktige løp?

I min jobb som logoped på Vigør Rehabiliteringssykehus i Tromsø møter jeg mennesker fra hele landet, men primært fra den nordlige landsdelen. Jeg møter mennesker som nylig har fått en diagnose, eller som har hatt en diagnose i flere år. Jeg jobber med personer som har hatt et «normalt» liv tidligere, men som ser at de må jobbe for en ny normalitet. Noen er fremdeles i en sorgprosess for hvordan livet er blitt, og bekymrer seg for hvordan livet vil bli. Jeg møter mennesker, deres pårørende og får et innblikk i deres liv.

Jeg pleier ofte å spørre de pasientene jeg møter på jobb om de har logoped lokalt. Svært ofte er svaret «nei», eller «det finnes i nabokommunen». Noen av de som er heldige å ha logoped i distriktet har lang reisevei, eller det er mange om beinet. De fleste kommer etter endt rehabiliteringsopphold hjem til ingen logopedisk oppfølging før et eventuelt senere rehab-opphold.

Jeg jobber med enkeltmennesket og dets utgangspunkt og deres spesifikke mål. Enten det er å kunne si navnet til kone og barn, synge en julesang, tørre å ta ordet og bli hørt i et selskap, eller å kunne spise nøtter, biff eller skorper uten å sette det fast i halsen. Men jeg jobber også med å bevare håpet om bedring, opprettholde identitet og styrke personens selvfølelse.

De aller fleste jeg møter er supermotivert og ønsker endringer. Det kan derfor være ganske sårt når rehabiliteringsoppholdet er over og både jeg og pasienten vet at det som venter hjemme kun er fire vegger og egentreningsheftet. Jeg erfarer at pasienter som har fått daglig oppfølging hos oss med god progresjon har stagnert når de kommer tilbake. Hvorfor? Fordi logopeden lokalt ikke finnes.

En viktig del av UiT sitt samfunnsoppdrag er å skaffe kompetent arbeidskraft til den nordligste landsdelen. Jeg vil påpeke at dette samfunnsoppdraget fremdeles gjelder og at den logopediske arbeidskraften er svært sårbar. Jeg vil derfor rope så høyt jeg kan til Universitetsstyret: La Masterprogrammet for logopedi ved UIT bevares, forsterkes og fremheves! Kanskje er det nettopp deg eller en av dine nærmeste som vil trenge oss neste gang?