Felles fiende skaper ofte rare vennskap, det vet vi alle. Da min mann gikk fra meg til en ny dame for fem år siden, ble jeg venn med hennes forlatte tredje ektemann.

Og slik var det vel med Norge og Russland også. Begge ble angrepet av Nazi-Tyskland. Felles fiende skapte en merkelig kobling. Den rare koblingen eksisterer den dag i dag, i hvert fall i deler av Nord-Norge. Den kommer fortsatt til uttrykk, i det siste i forbindelse med Russlands trusler og storslåtte mobilisering mot Ukraina. Og fascinasjonen er sterkest aller lengst nord. Det virker som om finnmarkinger er mest opptatt av å forstå og pleie sin gamle venn, den russiske bjørnen i øst.

Men vi finner vet: Du kan ikke være venn med Russland. Enkelte russere, ja, kanskje, men ikke Russland som stat eller nasjon. Russland er rett og slett ikke til å stole på. Det vet alle – bortsett fra mange innbyggere i Nord-Norge. De er rett og slett dumme.

Det kan selvsagt hende at det er lettere å leke vennskap når man er medlem i NATO. Når den grunnleggende sikkerheten er i orden, da kan man dagdrømme om vennlige, vennlige Russland, slik som statsviter Bente Aasjord ser ut til å gjøre i en kronikk på nordnorskdebatt.no den 13. januar i år.

Aasjord føyer seg inn tradisjonen til deler av den venstreorienterte åndseliten her til lands som i sin sikkerhetspolitiske analyse mener at det er konas skyld at mannen slår. Det er vi i vesten som har ydmyket Russland og presset Russland inn i et hjørne. Aasjord synes å mene at det er NATOs eneansvar å dempe krisen. «Jeg håper inderlig at Nord-Norge nå reiser langt mer debatt om sikkerhetspolitikken», avslutter hun, og mener kanskje at den nordnorske naiviteten som går ut på at Russland er en god venn, må enda sterkere på banen. Hun maner nesten til lojalitet mot Russland.

Det er jo pussig at de aller fleste tidligere sovjetstater og warszawapakt-land har søkt vestover, til EU og NATO. Det er ikke en stor vestlig konspirasjon, men et uttrykk for hvordan tidligere, sovjetisk styre er blitt opplevd av de tidligere vasallstatene. Og Russland har bare seg selv å takke for at NATO og Jens Stoltenberg nå uttrykker sterkere støtte til Ukraina enn noen gang før. NATO har strengt tatt ikke noe valg. Russland vet at kravene de har fremsatt, er umulige for vestlige ledere å gå med på. Likevel dundrer Russland på med dem – kanskje for å skape et handlingsrom og et mulig påskudd for krig. Hvem er det som driver hvem inn i et hjørne da?

Holdningen til Aasjord deles sikkert av mange i Nord-Norge. De har jo dette med å pleie og forstå Russland og russere. Rævslikkere, tenker jeg om dem. Folk i Nord-Norge liker jo kraftuttrykk, i hvert fall seg imellom. Når det derimot kommer fra en søring eller utlending som meg, er de akkurat like krenkbare som alle andre nordmenn.

Etter at min ektemann hadde gått fra meg til den nye dama, fikk jeg meg en kjæreste i Kirkenes. Det var et kultursjokk for en finne, så lenge det varte. I Kirkenes er gatene skiltet på russisk slik at den røde armeen lettere skal finne frem når de kommer neste gang. Og den nærmeste russiske brigaden, den 200. motoriserte infanteribrigaden i Petsjengadalen kalles intet mindre enn Kirkenes Red Banner Brigade. Det er noe fandenivoldsk og galgenhumoristisk over det, men folk i Kirkenes ser vel på det som et uttrykk for det dype vennskapet mellom dem og Russland. «Tenk, de har kalt opp en brigade etter oss!» Stas, det gitt.

Da det var 75 år siden «frigjøringen» av Øst-Finnmark, var det duket til fest i Kirkenes. Den beinharde og beryktede russiske utenriksministeren Sergei Lavrov var til stede. Han kastet jo glans over 70-årsjubileet også. En Russland-ekspert uttalte seg til VG at dette var «en sjelden anledning for en russisk utenriksminister å komme til et sted hvor han ønskes varmt velkommen og vil møte takknemlighet». Det burde være et tankekors, men nei. Ikke i Nord-Norge. Folk der oppe er antakelig de eneste vennene Russland har.

Nå må jeg skuffe naive finnmarkinger og rive bort livsløgnen deres, men det var ikke vennskapet mellom dem og russerne som fikk Stalin til å trekke seg tilbake etter å ha slått nazistene. Stalin ønsket seg egentlig deler av den nord-norske kystlinjen. Det var kun frykten for britene at Stalin trakk seg tilbake fra Nord-Norge. Her er finnmarkingene helt grenseløst naive – og det gir russerne et farlig handlingsrom dersom de ønsker å drive hybridkrig og «splitt og hersk» mot Norge, noe de allerede gjør.

Mange finnmarkinger tror at de og russerne er bestevenner, og at Russland aldri vil være en trussel mot Norge. Vi søringene er hysteriske krigshissere som ikke vet hva vi snakker om.

For all del, det er lett å bli glad i russere enkeltvis og i små grupper, men som folkeslag er de litt for glad i sterke og harde, kyniske ledere som har et pragmatisk forhold til bruk av krig. Russland har jo ikke noen demokratisk tradisjon. Som vi sier i Finland: «En russer er fantastisk som venn, slu som handelspartner, og katastrofalt som et folk.»

Og dessuten: Når mannen slår, er det ikke mannen som skal møtes med forståelse og empati.