Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Med brask og bram ser jeg at lederen i Nordlys spikrer meg opp etter veggen som useriøs. Det mangler ikke på signalord. Den påstår jeg står for en «konspiratorisk historiefortelling» som er «oppsiktsvekkende», «feilaktig», «skuffende». Nordlys må gjerne ha meninger med utestemme. Men jeg kan ikke føle meg truffet, og kan vanskelig debattere med en lederartikkel som bare vil se spørsmålene jeg tar opp gjennom et polariserende svart/hvit filter av sterke følelser.
Lederen har et fravær av refleksjon over mine prinsipielle poenger. Jeg har jeg lite håp om at avisa gidder å lytte ytterligere til mine argumenter. Men jeg prøver igjen mens jeg trøster meg med Jan Erik Vold som ofte har stått i skuddlinjen: «Det er håpløst og vi gir oss ikke.»
Myter om forskning
Det jeg i debatten har forsøkt å formidle er to enkle poenger: Først at historieforskerne Kari Aga Myklebost og Joakim Markussen i sin forskning er kommet i skade for å stemple deltakerne på norsk side som har samarbeidet med russerne om krigshistorie, som bortimot nyttige idioter for Putin-propagandaen. Overforenklinger og en faktor-forklaringer er alltid utilfredsstillende. Det andre poenget er at jeg tillater meg et habilitetsspørsmål omkring de nære faglige og økonomiske forbindelsene mellom Universitetet, historiefaget og Independent Barents Observer. Alt det andre som ikke handler om Norge, men om påvisningen av Putin-propagandaen på russisk side virker som solid faglig håndverk og har allerede berømmet dem for det.
Min uro begrunner seg over retningen i samarbeidet og samkvemmet mellom historikerne og Independent Barents Observer som går mange år tilbake. Historikerne har helt siden den bitre konflikten, da redaktør Thomas Nilsen ble sagt opp fra sin stilling ved Barentssekretariatet, tatt stilling for ham. Kari Aga Myklebost støttet ham og hans fortelling om at fylkesordfører i Finnmark den gang, Runar Sjåstad tok imot diktat fra russerne om å legge bånd på Thomas Nilsens skriverier. En påstand det ennå ikke er ført sannhetsbevis for. Men fremdeles fremmer både Thomas Nilsen og Kari Aga Myklebost denne offer-fortellingen som et bevis på russisk makt over folk i nord. Det er ikke mindre enn oppsiktsvekkende at en historieforsker, uten at beviser er lagt fram, kan stå fram med slike påstander med utgangspunkt i en betent arbeidskonflikt, og attpåtil vri den om til å handle om en diskusjon om pressefrihet og russisk innflytelse i Norge.
Useriøst om Barents Observer
Her har jeg gjort som jeg synes hører med til journalistfaget, sette spørsmålstegn ved habilitet når jeg ser udokumenterte påstander bli til sannhet og allianser vokse. Et tostemt tospann som ikke låter helt rent.
Hvorfor oppstår slike allianser? Hvem tjener på dem? Det burde kanskje også være interessant for Nordlys. De to institusjonene er markante premissleverandører for meningsdannelse. Selvfølgelig skal de som oss alle andre tåle nærgående spørsmål. Det er rart at Nordlys stempler en som prøver å gjøre det for useriøs.
Spørsmålene til Myklebost og Markussen blir ekstra påtrengende når de ikke underlegger artikler fra Independent Barents Observer samme kildekritiske undersøkelse som for eksempel mine fjernsynsreportasjer. Jeg ser at ikke spesielt godt sjekkede nyhetssaker fra Independent Barents Observer er del av kildegrunnlaget Kari Aga Myklebost og Joakim Markussden bygger sine konklusjoner på. Da er det at habilitets- varselklokkene ringer hos flere av oss. Rart at ikke Nordlys tar dette poenget heller, særlig når historikerne og Independent Barenst Observer i sine reportasjer og forskning bruker sin posisjon til å stemple folk som har arbeidet med russerne om krigshistorie som bortimot unasjonale.