Gå til sidens hovedinnhold

Leterefusjonsordningen er under sterkt politisk press. Det er en alvorlig trussel mot Nord-Norge.

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I perioden 2000-2006 fant fem oljeselskaper 1 mrd nye fat olje utenfor kysten vår. I 2005 vedtok man dagens leterefusjonsordning. Prinsippet for skattelegginga av oljeindustrien er den samme som for all øvrig næring. Man betaler skatt etter at utgiftene er trukket fra. Har man underskudd et år trekkes det fra neste år når man tjener penger.

Skatteregimet fra 2005 gjorde det lettere for nye selskaper å etablere seg på norsk sokkel og vi fikk et større mangfold og konkurranse om å lete etter olje for velferdsstaten. Det viktigste for staten er at vi fortsetter å finne nye olje- og gassreserver som bidrar til å skape arbeidsplasser og skatteinntekter fra vår mest verdifulle naturressurs. Nye aktører har tatt med seg nye letemetoder til norsk sokkel og bidratt til en rekke nye funn. Ressurser som ellers ikke ville blitt funnet, eller prioritert utbygget, er blitt funnet og satt i produksjon, med betydelige inntekter til staten. Etter at det nye skatteregimet var på plass har antallet selskap på norsk sokkel nesten tredoblet seg. Tretten oljeselskap siden 2007 funnet 6 mrd nye fat olje utenfor kysten vår.

Skatteregimet har altså bidratt til en enorm økt aktivitet på norsk sokkel og skapt masse nye arbeidsplasser. I tillegg er fellesskapets inntekter mangedoblet. 6 mrd nye fat olje tilsier med dagens oljepris og dollarkurs formidable 3,75 billioner kroner i verdier.

2020, med C19, investerte petroleumsindustrien for 175 mrd på norsk sokkel. En stor del av dette er investeringer i leting etter nye ressurser. For å sette dette i perspektiv: En samlet nordnorsk sjømatnæring eksporterte for 31,9 mrd i 2020.

Nå er leterefusjonsordningen under et sterkt politisk press. Dette vil først og fremst ramme Nord Norge som er «sist inn» i petroleumsbransjen. En reduksjon i aktiviteten i nord vil ikke bare ramme statens muligheter til å fortsette å videreutvikle velferdsstaten. Sivilsamfunn i nord vil raskt kunne merke konsekvensene.

Øker Hammerfest sine sjanser for å få ny flyplass på Grøtnes for oljeindustrien dersom rammevilkårene bidrar til betydelig redusert petroleumsaktivitet i nord? Vil flyprisene i landsdelen kunne kuttes dersom flytrafikken reduseres pga lavere fremtidig aktivitet i Barentshavet? Vil fiskernes trygghet til havs styrkes dersom olje/gass industrien har redusert sin beredskap innen maritime og helikopterressurser i nord? Vil Russland tone ned sin militære tilstedeværelse i nord fordi Norge sakte men sikkert trekker seg ut av nordområdene industrielt?

Vil landsdelen løse sine aller største strukturelle utfordringer: fraflytting – ved en redusert oljeaktivitet i Norskehavet Nord og Barentshavet? I et større bilde viser for øvrig verdens fremste analyseselskap innen energi at globale utslipp sannsynligvis vil øke dersom Norge stenger ned vår olje/gassutvinning og produksjon. Et bredt politisk lag er i ferd med å ofre fundamentet for det fineste vi har: Velferdsstaten på et misforstått miljøpolitisk alter. Leterefusjonsordningen er nemlig noe mye mer enn skattepolitikk. Det er geopolitikk, sikkerhetspolitikk, utenrikspolitikk, arbeidslivspolitikk, industripolitikk, næringspolitikk, energipolitikk og miljøpolitikk.

Slik jeg ser det, er det kun Fremskrittspartiet som i Stortinget krystallklart står bak leterefusjonsordningen fra 2005, vedtatt av et daværende bredt storting. Dagens øvrige partier er i ferd med å sette i gang prosesser som gambler med hele fundamentet for fremtidens velferdsstat.

Kommentarer til denne saken