Den franske polarforsker Paul Émile Victor brukte tilbake i 1948 bazukas for å rydde bort deler av fjellene i et fremmed land, for å kunne kjøre med sju beltekjøretøy (det åttende ligger fortsatt på havbunnen, og alt slags søppel finnes fortsatt langs veien). Da er helikopteret muligens en mer elegant løsning. Fordi ingen eier naturen.

Forhold til naturen og eierskapsspørsmål veier tungt, når kronprins Haakon sammen med andre spreke (bare) menn kiter over innlandsisen. Verken Universitet i Tromsø, som i anledning sitt 50 årsjubileum inviterte kronprinsen til et fremmed land, eller kongehuset forklarer hvorfor denne formidlingen ikke kunne finne sted på en smeltende bre i Norge.

Kronprinsen omtalte reisen fra Grønlands vestkyst mot Nordøst-Grønland som "en formidlingsekspedisjon hvor vi skal snakke om arktisk historie og arktisk friluftsliv“. Da er det foruroligende når ingen snakker om den historisk tunge bagasje som den tidligere okkupanten Norge fortsatt betyr for beboere i Nordøst-Grønland.

"I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er i dag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes land", proklamerer den 27. juni 1931 den sunnmørske fangstmannen Hallvald Devold i et telegram - og bekreftet for all tid at ekspedisjoner, forskningsstasjoner og fangsthus har og hadde en geopolitisk funksjon.

Okkupasjonen endte to år senere med tapet foran domstolen i Haag som deklarerte det norske suverenitetskravet på Nordøst-Grønland som ugyldig.

I den norske historiefortellingen betegnes okkupasjonshendelsen som "Grønlandssaken", altså bare en sak, men ikke en fortelling om lidelsen til urbefolkningen som følge av det norske kravet på Grønland.

Årene før selve okkupasjonen pågikk en kamp om garantier for norske økonomiske interesser på Nordøst-Grønland, en kamp mot dansk suverenitet. Derfor hadde kolonimakten Danmark behov for å bevise tilstedeværele av folk i den nordøstlige delen av kolonien som Norge mente å ha historisk rett til å eie.

I 1924 grunnlegges Scoresbysund, i dag Ittoqqortoormiit, en av verdens mest isolerte bygder, og i 1925 tvangsflyttes folk fra den nesten 900 km sørlig beliggende bygden Angmaggsalik hit. Fralytting av omtrent 100 mennesker på skipet Gustav Holm førte ikke direkte mot nord, fordi den nye bygdens prest skulle ordineres, og det nærmeste stedet hvor dette kunne foregå var Ísafjörður på Islands nordvestkyst..

Grunnleggelsen av en bygd på Nordøst-Grønland oppfattet Norge som en provokasjon, og i 1926 stiftetes Norges Grønlandslag som drev en intens lobbyvirksomhet overfor myndighetene.

I 1929 finansierte den norske regjering en vitenskapelig ekspedisjon til Øst-Grønland, og i 1931 ble det såkalte Ishavsrådet opprettet. Det samme år som Norge okkuperte Nordøst-Grønland.

Når kronprins Haakon kiter over innlandsisen har han forhåpentlig ikke for mye is i magen til å reflektere over hvor historisk utfordrende det egentlig er å nå målet som ligger ved Daneborg, bare få kilometer fra den plassen der Norge proklamerte sin okkupasjon.

Det er ikke tilfeldig, men en konsekvens av Norges krav på Nordøst-Grønland, at det danske militære Sirius-patruljen har sitt hovedkvarter her, som uttrykk for den danske suverenitetshåndshevelsen.

Forhåpentligvis unngår kronprinsen ved sin ankomst i Nordøst-Grønland ikke å møte mennensker hvis forfedre var figurer i et geopolitisk spill som Norge startet.