Det ble innkalt til møte med brask og bram: I Oslo skulle Gunnar Wilhelmsen og co endelig møte med samferdselsministeren Jon-Ivar Nygård og kommunalministeren Bjørn Arild Gram.

Pressen ble invitert til møtet i hovedstaden. Med fanfare. Det var naturlig å tenke seg at det kom store nyheter om byvekstavtalen.

Men alle de som satte seg på det flyet sørover, må ha følt seg litt lurt. De kunne gjerne spart seg de CO2 utslippene. For møtet ble en relativt tannløs utveksling av en spinkel mandat som kanskje, muligens, forhåpentligvis vil føre til en byvekstavtale på sikt engang.

– Vi skal nå sette oss ned ved forhandlingsbordet, og jeg vil ikke på forhånd gå ut med verken beløp eller rammer. Det jeg kan si er at utgangspunktet for en slik avtale er at vi skal ha et nullvekstmål som vi jobber mot, sa samferdselsministeren til Nordlys.

Sluttdato for forhandlingene er i løse lufta.

Ingen deadline betyr kanskje noe annet for forvaltninga enn det gjør for journalister, men det bygger ikke opp forventninger om en effektiv gange i dette. Regjeringens representanter virker ikke voldsomt motivert.

De som håpet på at det kunne komme en liten lekkasje fra revidert nasjonalbudsjett, som planlegges i disse dager, må svelge en usukret pille.

For det er ingen foreløpige økonomiske gulrøtter fra staten for å få fortgang i byvekstavtalen.

Siden 2013 har Tromsø jobbet på for å få en plass ved dette bordet.

Nå er utbyttet at Statens vegvesen har fått i mandat å sette i gang forhandlingene. Vegvesenet skal forhandle på vegne av staten, Tromsø kommune og Troms og Finnmark fylkeskommune skal representere hver sitt.

De lokale politikerne har masa og de har trygla om å få på plass dette forhandlingsutvalget siden i fjor høst. Men før den tid har de krangla og krangla. Om hvor bruer skulle bygges og bompengestasjoner settes opp. Og nå blir det enda mer krangling. For etter at stat, kommune og fylke har forhandlet seg frem til tiltak innen samferdsel og arealutnyttelse som skal prioriteres, skal disse behandles politisk.

I alle instanser. Inklusive Stortinget fra budsjett til budsjett. Jeg spår årevis med mas og frustrasjoner, kjekling om sykkelveier og bruer, byfortettning og tunneller. Jeg håper at jeg tar feil.

Men det er en liten kaos som det legges opp til her. Som ordføreren selv sa under møtet: det vil gå en kule varmt i forhandlingene. Da regnet Gunnar med at departementene ville stå parat, og hanke kranglefantene inn.

Akkurat det som trengs - flere kokker.

Byvekstavtalen står i fare for å miste legitimitet hos Tromsøs befolkning. Hvis den ikke har gjort det allerede. Og det er dette som også fremheves i CICERO-rapporten fra 2019:

Forhandlinger rundt disse avtaler preges av liten gjennomsiktighet og uklar ansvars- og maktfordeling. Befolkningen kan oppleve at løsningene ikke svarer effektivt på deres ønsker og interesser. Da stilles det spørsmål ved legitimiteten til avtalen fordi involveringen av befolkningen er for dårlig, og kommunestyrene får lite å si på beslutningene.

Men mye støy vil det bli.

I Tromsø er folk fryktelig lei krangling og kjekling om bypakke, byvekstavtale, belønningsmidler, bompenger, Tenk Tromsø og hva det er nå er som kommer i fremtiden.

Spør du alminnelige småbarnsfamilie i denne byen om hva forskjellen mellom byvekstavtale og bypakke er, så kan jeg garantere mange blanke blikk.

De som trodde at en ny bru til Kvaløya var topp-prioritet, vil i dag trekke på skuldrene av at det prosjektet har mista sin glans.

Mangelen på konkrete prosjekter, økonomiske insentiver og tidsfrister - som det ble lagt opp til på møtet med ministrene i dag - vil ikke føre til stor lokal entusiasme.

Vi har blitt vante til luftslott i denne byen.

Forhandlingsutvalget må bli enig om gode, konkrete tiltak som kan finansieres og iverksettes raskt.

Sendrektighet vil føre til at andre miljøprosjekter i byen vil lide under svak folkelig forankring. Noe som vil gi seg tydelige utslag ved neste lokalvalg.