Bygde-Norge og distriktene sliter med befolkningsnedgang og fraflytting. Dette dominerer mye av mediebildet og praten rundt kaffebordene.

Lettere blir det ikke at enkelte setter kjepper i hjulet og andre hindringer i veien for de som seriøst ønsker å skape noe. Ofte kveles viljen til innovasjon og nyskapning i utkantene av motstand basert på holdninger der enkelte ikke ønsker endringer. I allfall ikke i positiv retning.

Dette kan ofte ta bort fokus fra det faktum at det finnes dem som prøver å skape noe, gjøre sovende utkanter til oppegående og livskraftige bygder. Mennesker som ser muligheter for utvikling og nyskaping i nesten folketomme områder. De som vender seg bort fra den negative tankegangen, snur det til noe positivt og har en løsningsorientert holdning til utfordringene.

Ei bygd som som er i ferd med å få lys tilbake i husan, nettopp gjennom mennesker som vil noe, er Seglvik ytterst i Kvænangen. Bygda ligger som en siste utpost ytterst i fjorden, med Lopphavet som nærmeste nabo.

Dette var et livskraftig samfunn til langt ut på sekstitallet, men ble etter hvert nesten avfolket. En skjebne som denne bygda delte med så mange andre fra da av og i årene som fulgte. En nedtur som de færreste så noen ende på.

Helt til noen ildsjeler oppdaget hva denne lille plassen hadde av muligheter. Muligheter som vi som har tilknytning dit ikke hadde oppdaget. Personer som så det hele i et annet perspektiv enn det en kunne forvente.

Gjennom det lille som var av infrastruktur, startet de et imponerende arbeid som hadde som mål å revitalisere området. Og om hindringene har vært mange, har de maktet å overvinne dette på en måte som mange vil misunne. De har lagt grunnlaget for noe som vil tjene alle som sokner til bygda. Lys i husene gjennom hele året, ispedd travel aktivitet som mange andre utkanter må se langt etter. En aktivitet som genererer bedrifter som "selger" området på en måte som er til gunst for hele regionen.

Disse "nye pionerene" skaper ikke bare noe for seg selv, men motiverer og baner vei for mange andre og gir tro på at alt er mulig. Det har gjort at innbyggertallet har økt fra tre til ni. En tredobling, ikke mange, men likevel noe som gir motivasjon og optimisme.

Dette var ett eksempel, men det er sikkert flere.

Utfordringer og problemer for å etablere seg, knytter seg ikke bare til motforestillinger om bygdenes overlevelsesevne. Den knytter seg også til hvordan sentrale og regionale myndigheter tenker og legger til rette.

For at disse foregangspersonene rundt det ganske land skal kunne lykkes, må også storsamfunnet se nytten i dette. Det gjennom blant annet å utvikle en infrastruktur som går i takt med utviklingen.

Ofte blir rutetilbudet, som i sin tid var satt i fraflyttingsmodus, stående - selv om behovet har blitt mye større. At det startes opp tiltak i Distrikts-Norge tross dette, er en prestasjon i seg selv.

At for eksempel samfunnsbåten i Kvænangen ikke er rustet for å frakte nødvendigheter som drivstoff til ribber og traktorer, gjør belastningen ved å drive unødvendig større. Og eksemplene er sikkert mange.

For at tilretteleggingen skal følge de positive endringer i det som skjer, må myndighetene i mye større grad ta på alvor når det spørres fra aktører om et bedre og endret tilbud. Her er det ikke snakk om rop om hjelp på grunn av en ulv som aldri kom, men et konkret bønn om å stille opp for utvikling av nye livskraftige lokalsamfunn.

Det koster tid, mot og krefter å restarte. Disse pionérene krever å bli sett. Da først kan hele Norge tas i bruk.

Ha en god helg!