Før sommeren tok lærerorganisasjonene ut noen få lærere i streik. De aksepterte ikke vårens lønnsoppgjør og valgte å gå til kamp for høyere lønn. Streik i sommerferien hadde ikke store virkninger. Den egentlige streiken startet derfor etter ferien, ved skolestart. Denne forfatteren har alltid vært av den oppfatning at lærere skal ha høy lønn. Begrunnelsen er av barnefaglig art. Lærere har ansvaret for nasjonens barn sin utvikling, både skolefaglig, kognitivt, emosjonelt og psykisk.

Med dette ansvaret skal de ha god lønn. Problemet er virkemiddelet, streiken. Under pandemien var det mange av oss med barnefaglig kompetanse som advarte sterkt mot å stenge skoler og barnehager. Begrunnelsen var at barna ville få alvorlige skader, både skolefaglig, kognitivt, emosjonelt og psykisk. En halv generasjon barn ville bli skadelidende og mange av skadene var ikke reparable. Størst risiko løp de elevene som trengte hjelp og tilretteleggelser. Det hjalp ikke. Liv og helse var trumf selv om det kom data om at covid-19 ikke var spesielt skadelig for barn. Skolene og barnehagene ble likevel nedstengt. Konsekvensene ser vi i dag. Barna ble sviktet.

Nå er stort sett alle enige om at skolene og barnehagene både kunne og burde vært åpne. Raymond Johansen nevner dette som ett av feilgrepene som ble gjort i sin nye bok «Gjennom krisa». Likevel går lærerorganisasjonene til en omfattende streik ved skolestart og proklamerer med entusiasme at den vil bli langvarig og at det er stor streikevilje. Når lærere blir spurt om belastningen på elevene, beklager de det og føyer til at alle streiker dessverre rammer en tredjepart. Erfaringene fra pandemien og selvransakelsen hos politikere og helsemyndigheter etterpå gjør ikke inntrykk. I intervjuer med media sier de at de får massiv støtte fra foreldre og folk flest. En av dem la til: «i alle fall de jeg har snakket med». Det kan hende denne støtten blir kortvarig når konsekvensene blir synlige.

Og hva er konsekvensene? Store grupper av elever mister skolefaglig kompetanse som kan bidra til at de ikke fullfører videregående skole eller får svakere karakterer enn de ellers ville fått. Det kan føre til at de ikke får utdannelse. Problemer med mestringsfølelse kan skape lav selvtillit og svak selvfølelse. Dette vet vi er risikofaktorer for psykisk uhelse. Det bidrar til større forskjeller mellom folk og økning i fattigdom. Hadde partene hatt dette perspektivet ville uroen blitt vekket over streikens mulige virkninger på barnas framtid.

Lærerstreiken har to parter. KS og lærerorganisasjonene. Streiken synliggjør alvorlig mangel på kunnskap om barn og barns utvikling, antagelig hos begge parter.. Det mangler åpenbart kunnskap om hva som skal til av omsorgspersonene, som lærere er, for å legge til rette for en sunn utvikling, sosialt, kognitivt, emosjonelt og psykisk. Det mangler kunnskap om å kjenne igjen tegn på feil i barnas utvikling og hva som trengs for å gjøre noe med det. Det mangler kunnskap om hvordan man forebygger emosjonell og psykisk skjevutvikling. Lærerorganisasjonene har alltid insistert på at skolens oppgave er å lære barna skolefagene. Psykisk helse og emosjonelle problemer må andre ta seg av blir det sagt. Alt dette fører til at alvoret med å holde elevene borte fra skolen, dersom streiken blir langvarig, ikke blir viktig nok. Derfor blir elevene bare en beklagelig tredjepart som må lide.

Vi bør være bekymret for læreres lønnsnivå og vi bør støtte dem i kampen for en anstendig lønn og en lønn som reflekterer ansvaret de har overfor nasjonens framtid. Men streik der barna blir holdt borte fra skolen over lengre tid innebærer så store konsekvenser for samfunnet at det ikke bør brukes selv om det er et lovlig middel i lønnskampen. Denne gangen har vi empiri på skadevirkningene fra pandemien. KS og lærerorganisasjonene må straks sørge for at elevene kommer tilbake til skolen. Dobbel svikt overfor barna tåler de ikke.

Les også

Derfor streiker vi

Les også

Det er i stor grad lønn som det streikes om i år, også.