Filmen Kystkrigeren om Ottar Brox presser fram spørsmålet om lokal og folkelig råderett over naturressurser både i landsdelen, landet og globalt. Samtidig som filmen The Grab på Tiff dokumenterer hva slags plyndring og djevelskap som det åpnes for når folks fellesgoder gjøres til handelsvare under den grenseløse nyliberalismen.

Nordnorsk fornuft

Overordnet blir problemet hvordan utnyttelsen av ressursene skal organiseres, slik vi hos oss særlig ser med den dramatiske nedturen for kystfolkets fiskeriallmenning. Den nordnorske rasjonalen her, bygd opp over lang tid, er å dele på den felles rikdommen i havet når fisken i voksen tilstand i sesonger kommer inn mot land og her kan høstes med minst mulig innsats i båt, redskap og arbeid. Da får fisken den beste kvaliteten til fordel for lokale fiskebruk før tørking, salting eller fersk levering. Og med kystnær fangst og bruk av utvelgende redskap som krokredskap og garn får fisken høve til å formere seg. Langsiktig bærekraftighet, økonomisk rasjonell høsting og likhetsfremmende adgang er den fornuftig og samfunnsbyggende løsninga i den nordnorske kystfiskemodellen.

Det beste minnet

Filmen får svært godt fram hvordan Ottar Brox sitt langvarige og tunge bidrag til fag, samfunnsdebatt og politikk er fundamentert i egen bakgrunn. I dette «lokale akademiet» i bygda på Senja kunne den oppvoksende slekt oppleve livskvaliteter og verdier som var verdt å få med seg. Særlig slående er det når dagens 90-åring forteller hva mora svarte da han spurte om hva hun satte høyest i livet. Det var, overraskende for sønnen, da hun kunne leie den første kua inn i fjøsen som faren og onkelen hadde bygd. For da, som hun sa: «-- kunne ho sleppe å gå rundt i bygda og tigge om få melkeskvetter til ungan».

Den nære og fjerne politikken

Med dette får Hjørdis Brox fram det som har vært en grunntanke hos kystforkjemperen: Politikk og planlegging skal dreie seg om at folk skal få det litt bedre enn før. Det dreier seg ikke om å legge om livsvilkår for å realisere luftige og livsfjerne politiske målsettinger. Like viktig er at slik formulerer Hjørdis Brox sentrale verdier i den nordnorske folkelige kulturen: Sjølstendigheten, evnen til å meste elementene rundt seg og samtidig oppnå et høvelig utkomme for alle for å fremme sosial likhet eller rettferdig fordeling av godene.

Men disse grunnverdiene på kysten og i landsdelen var ikke nok for de landsstyrende tungvekterne i Arbeiderpartiet. Vi får demonstrert hvordan Tom Colbjørnsen blir ideologen, og Einar Gerhardsen og Erik Brofoss blir iverksetterne av en landsdelsplan inspirert av de sovjetiske femårsplanene. Landets formidable kraftressurser skal - som under Lenin og Stalin - brukes til industri der de lavproduktive kombinasjonsbrukerne skal sluses inn i vekstskapende – og påstått velferdsskapende - smelteverksindustri sørpå og på Mo. Som en kystfisker sier i filmen: De skal tvangsevakueres sørover for andre gang. Men viktigere for omlegginga bort fra den bærekraftige småbruksdrifta som bidro så mye til Brox-familien sin livssituasjon, ble de storslåtte planene for satsing på industrialisering gjennom tråldrift og frossenfilet. Virkemidla ble kombinasjon av straffing av yrkeskombinasjon og kapitalsubsidiering av filetfabrikker og bunnskrapende tråldrift ute i havet med mye undermåls fisk i fangstene.

Statlig sjø-grabbing

Kanskje det mest slående i filmen er demonstrasjonen av styrken i politikernes tro på industrimodellen, også etter at svakhetene for modellen ble tydelig. For det viste seg at, mot all politikerforventning, at trål/frossenfilet modellen var ulønnsom. Kritikken var kommet både fra kystfolk og forskningsmiljø: Den naturstridige og tungt kapitaliserte ensidige satsinga på torskeleveranser heile året var ikke veien å gå. Fleksible anlegg som kunne håndtere og selge forskjellige fisk på forskjellige deler av året etter sesongene var en bedre modell. Men Statens Næring og Distriktsutviklingsfond kjørte likevel fram planene om bygging av store filetanlegg med tilknytta trålere på Svartnes ved Vardø og i Mehamn. Industrigründer Kjell Inge Røkke backet opp av LO-sjef Yngve Hågensen, skulle sikre lønnsomhet og heilårige arbeidsplasser som kunne erstatte det som folk dreiv med lokalt. Og med statsminister Jens Stoltenberg som fornøyd snorklipper blant glade fiskeindustrikvinner under åpninga av det tungt subsidierte anlegget.

Etter Røkkes fiasko og raiding av fiskeindustrien, der selskapet hans sikret seg verdifulle trålkvoter, som seinere ble solgt med milliardoverskudd, kom andre eiere inn i Mehamn. Resultatet blir illustrerende, slik dette vises i filmen: En fortvilt ordfører Roger Hansen kan fortelle at de danske eierne har et akkumulert underskudd på 60 millioner etter bare tre års drift og fabrikken må legges ned. Altså: Så mye for den industrivinkla fornuften fra sentrum i ei høstingsnæring.

Undergraving av bærekraft og allmenning

Kystfisker Paul Jensen og industrieier Steinar Eliassen gir oss mer innsikt i bakgrunn og konsekvenser i filmen. Den tidligere lederen i Kystfiskarlaget hevder at trålfanget fisk krever fire til fem ganger så mye drivstoff pr kilo torsk som fisken fra kystflåten. Og Eliassen understreker det negative ved de oppsamla rettighetene hos noen få trålrederier, gitt fra myndighetene med tro på den ensidige heilårsdrifta. Nå gir disse rettighetene store fangstinntekter til noen få som gjør at de kan subsidiere egen ulønnsom landindustri, samtidig som de tjener grovt på å eksportere det aller meste av råstoffet rett ut av landet. Det blir bygd inn en konkurranseulempe for de som driver egen industri rundt om som ytterligere svekker landindustri og spredte leveringsmuligheter for kystflåten. Og fra Høyres fiskeriminister Ingebrigtsen på filmen får vi høre at nå går alt så bra i fiskeriene fordi landet får så store eksportinntekter.

Hjørdis Brox sin visjon om råderett over eget liv og rimelig velferd for seg og sine undergraves. Det nordnorske bærekraftige og spredte eierskapet gjennom kystfisket undergraves. Men vi lærer mer om fornuften i alternativet til ødeleggelsen av kystfolkets allmenning av denne filmen.