Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
De siste ti-femten åra har norske oppdrettere opplevd en økonomisk bonanza uten sidestykke. Én viktig årsak til dette er at bedriftene har fått en eksklusiv og evigvarig adgang til å benytte våre felleseide fjorder som sine private produksjonslokaler tilnærmet kostnadsfritt.
Dette fortrinnet avspeiler seg i skyhøye driftsmarginer. Siden vi som fellesskap bidrar vesentlig til at det blir skapt merprofitt eller grunnrente i laksenæringa, har vi et legitimt krav på en andel av denne. Vi snakker nå om grunnrenteskatt.
På Oslo Børs er sjømatindeksen den store vinneren. Den har tjuedoblet seg siden finanskrisa i 2008. Regnskapstallene til ikke-børsnoterte bedrifter viser at det neppe har vært Smalhans der i gården heller. Nylig framlagte kvartalsrapporter til de største selskapene viser overskudd vi aldri har sett maken til. Ikke unaturlig er aksjonærene i utbytterus.
De store oppdrettsselskapene hyler i kor, når de ikke får det som de vil.
Når bladet Kapital publiserer sin årlige liste over Norges rikeste, er lakseoppdretterne tungt representert. Det er de til de grader også når ligningstallene til de mange kystkommunene her i landet kommer på trykk. Lakseoppdretterne er nå blitt så rike at mange av dem er bekymret for om de i det hele tatt har råd til å betale formueskatten sin – og langt mindre den nylig foreslåtte lakseskatten eller grunnrenteskatten på havbruk.
De norske fjordene tilbyr et økosystem som er svært godt egnet til å oppdrette laks og ørret. Omtrent halvparten av produksjonen i hele verden foregår derfor her til lands. Hvor verdifulle fjordene våre er for oppdretterne, gir de selv uttrykk for når staten utlyser nye konsesjoner. Da investerer de for å utvide produksjonskapasiteten. Prisen oppdretterne er villige til å betale for en ekstra konsesjon kan ligge på 150-200 millioner.
Men de fleste konsesjonene har aktørene fått gratis av oss, det norske fellesskapet. Dette har gitt oppdretterne svært lave driftskostnader og ekstraordinære driftsmarginer. Når ei næring over tid presterer langt bedre økonomisk enn andre næringer, skyldes dette særlig gunstige rammevilkår. Det største konkurransefortrinnet til oppdretterne er nettopp billig tilgang på godt forvaltede og produktive økosystemer i fjordene våre. Interessegrupper utenfor bedriftene, det vil si samfunnet (fjordeieren) og myndighetene (fjordforvalteren), bidrar begge med kritiske ressurser som oppdretterne er avhengige av for å kunne generere grunnrente.
Fjordeieren og fjordforvalteren er altså sentrale medspillere i verdiskapinga som finner sted i laksenæringa. Alle interessegruppene som gir viktige bidrag til konkurransefortrinnet i ei næring, har legitime krav på en relativ andel av verdiskapinga som finner sted der.
Innføringa av lakseskatt kan vi derfor tolke som at storsamfunnet nå vil bruke sin politiske makt til å tilegne seg sin andel av merverdiene som blir skapt. I den norske oppdrettsnæringa har fjordeieren og fjordforvalteren helt fram til nå valgt å gi avkall på sin andel av meravkastninga til profittmaksimerende aksjonærer i oppdrettsselskapene.
En oppdretters evne til å generere grunnrente skjer altså i et samspill mellom bedrift, fjordeier og fjordforvalter. De kjempestore overskuddene som blir skapt i bedriftene er altså ikke bare basert på bedriftsinterne ressurser. De er et resultat av en ressursbunt med bidrag fra fjordeieren, fjordforvalteren og oppdretteren. Gjennom lakseskatten, som er foreslått innført fra neste år, vil endelig fjordeieren og fjordforvalteren få betaling for sine bidrag.
Grunnrenteskatten vil dempe den økonomiske festen blant norske oppdrettsaksjonærer, men ikke avslutte den. Eksportverdien av laks har satt nye rekorder måned for måned i hele år, selv om konsumenter verden over er utsatt for galopperende inflasjon og høye priser på mat og energi. Bare i oktober ble det eksportert laks for mer enn ti milliarder. Denne rekordinntekten er tre ganger høyere enn den foreslåtte grunnrenteskatten for et helt år.
Med innføring av grunnrenteskatt i havbruk blir selvsagt lønnsomheten til oppdretterne svekket. Men de vil fortsatt beholde en solid andel av den ekstraordinære profitten selv. Oppdretterne skal derfor også i framtida måtte lete lenge etter bedre investeringsmuligheter enn de finner nettopp i sin egen næring – slik olje- og gassnæringa og vannkraftindustrien har gjort i mange tiår med grunnrenteskatt. Her har de ikke latt være å investere i og videreutvikle egne bedrifter. Hvorfor skal dette bli annerledes i laksenæringa?