To advokater hos SANDS Steenstrup Stordrange DA (heretter SANDS) slakter Tromsø kommunes (TK) oppdrettsvedtak i Nordlys 23 d.s. Som jeg skal vise er det ikke grunnlag for det.

  1. SANDS skriver at de skal «klargjøre de rettslige rammer kommunen har». Synet er at TK ikke kan vedta en kystsoneplan der oppdrettsanlegg skal være lukket.
  2. SANDS fortsetter: «Kommunen skal avsette arealer til akvakultur, men kan ikke regulere driftsform». Dette motsies i Plan og bygningsloven (P&bl) av 27 juni 2008 nr. 71 § 3-6; «Statlig og regional myndighet kan starte arbeid med planer … herunder … kystsoneplanlegging. Det står «kan» og ikke «skal», jf. Rundskriv (T-2009-2) pkt. 4.5: «Både statlig og regional planmyndighet gis fullmakt til å starte arbeid med planer … blant annet samordnet … kystsoneplanlegging. «[G]is fullmakt til» betyr at planorganene har kompetanse til – dvs. «kan». Intet sted står det at TK må opprette slike arealer.
  3. Hvilket innhold kystsoneplanen skal ha avgjøres suverent av TK. Om ønskelig kan en forby oppdrett. Iht. EUs vanndirektiv jf. endringer i naturmangfoldloven (artikkel 1) så er «Formålet med dette direktiv … å fastsette en ramme for vern av …kystvann …for å … sikte mot styrket vern og forbedring av vannmiljøet, blant annet gjennom spesielle tiltak for gradvis reduksjon av utslipp og … opphør eller utfasing av utslipp». TK har i sitt vedtak om lukkede anlegg tatt slike grep som er nødvendig for å oppfylle vanndirektivet.
  4. SANDS nevner kgl.res. 12 juni 2015 som er en «veileder» til kommunene. Altså en ikke-bindende henstilling. Det er ingen forskrift; jf. «Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging». Mens den tolkning SANDS legger opp til svekker selvstyret «styrker regjeringen det lokale selvstyret i planleggingen».
  5. Videre heter det: «Når Tromsø kommune ønsker å regulere driftsformen på slike anlegg, griper de over i akvakulturmyndighetenes myndighetsområde … dette [vil] være i strid med plikten kommunen og akvakulturmyndighetene har etter akvakulturloven § 8. Dette blander «hummer og kanari» og er uholdbart fordi § 8 gjelder saksbehandlingen der det foreligger mer enn en søknad som en må prioritere mellom. Dette er ikke tilfelle her fordi TK behandler ikke enkeltsaker.
  6. SANDS vil videre frata TK styringen iht. P&bl. in casu §§ 11-7 og 11-9 til 11-11. SANDS hopper over at kommunens ansvar etter § 11-7 pkt. 6 «Bruk og vern av sjø og vassdrag … fiske, akvakultur». Altså, kommunen plikter ikke kun å ivareta næringsutøveres tarv men også verne sjøarealer. Videre følger at «Kommunen kan uavhengig av arealformål vedta bestemmelser til kommuneplanens arealdel om … (§ 11-9 pkt. 6) miljøkvalitet, … herunder om … flyttbare konstruksjoner og anlegg». Det er intet som forbyr TK å stoppe tilgrisingen ved å påby lukkede anlegg.
  7. Videre hevdes at «Kommunen har en viss mulighet til å sette vilkår for bruk og vern av arealene». Dette er korrekt, men SANDS snevre skranker holder ikke. Kommunaldepartementets «rundskriv som kommunen skal følge og som gir veiledning i deres arealarbeid» er ikke rettslig bindende, jf. «informere om hvordan plan- og bygningsloven og viktige sektorlover i kystnære sjøområder skal ses i sammenheng og samordnes» (Rundskriv h-6/18), se ordbruken s. 10; «Kommunene bør være svært tilbakeholdne med å sette vilkår for akvakultur som reguleres av annet sektorregelverk». Ordet «bør» angir en henstilling, dvs. ikke rettslig bindende.
  8. SANDS overser at tyngende vilkår er lovfestet i plan- og bygningsloven § 19-2; «Kommunen kan gi … dispensasjon … Det kan settes vilkår for dispensasjonen», jf. forarbeidene «Første ledd andre punktum viderefører adgangen til å sette vilkår for dispensasjon, jf. dagens § 7. Her har bestemmelsen samme innhold som uskreven, alminnelig forvaltningsrett (vilkårslæren»). Iht. Rt. 2003 s. 764 (Bærum Verk) er vilkåret lovlig dersom «vedtaket er saklig begrunnet». Det er ikke tvilsomt at vilkår om lukket anlegg er saklig og derfor lovlig.